Noen ganger kan man skrive et offentlig brev, dersom en ønsker å nå frem med noe. Og det er nettopp hva dette er; et brev til enkelte innvandrere i Norge.
Kjære deg.
Du som kysser meg på kinnet når du gir meg en klem, før du gjør det samme på mitt motsatte kinn. Du som snakker bedre norsk enn meg, og tilogmed har lært deg dialekten der du bor. Du som har et og annet å lære oss om arbeidsmoral. Du som lager eksotisk mat. Du som ivrig blir kjent med oss som tok imot deg. Du som gjerne lærer meg om fremmede kulturer fra duftende fjerne strøk.
Denne er til DEG.
Du har tørket mine tårer og du har ledd med meg. I flere år har du bodd her i byen og tilpasset deg vår kultur. Til gjengjeld får vi som kjenner deg, høre om hva du er vant til hjemme på Cuba. Vakker som den fineste natur, og klok som tidevannet, bor du her sammen med oss, og tar oss som vi er. Ei stødig dame med følelser og engasjement. Jeg har også tørket dine tårer, og jeg har også ledd med deg. Er så glad du er her, og selv om det sikkert er godt og varmt der du kom fra, håper jeg du aldri flytter herfra.
Kompis fra Afganistan. Du bærer på minner og muslimsk tro. Du spiser ikke svinekjøtt. Det gjør jeg. Du kan fortelle om sider ved den muslimake tro som er vakker. Troen på Allah, en Gud for alle. Oppdragelsen fra din mor og din far, om å være god og snill mot alle. Du synger: “Opptimist, jeg er en opptimist!” Og mens jeg baker kake ligger du på sofaen min og lytter på Eldorado med Åge, på full guffe. “En 14 år gammel gutt fra Herat i Afganistan..” Jeg tror det er både godt og vondt for deg å høre den låta, og jeg innrømmer at det triller et par tårer nedover kinnene mine når Åge snakker om gutten i Afganistan. For jeg vet at du godt vet hvor Herat er. Jeg ville savnet deg hvis du reiste din vei.
Maten i kinarestauranten. Den deilige kebaben inne på Grillkroa. Utenlandsbutikken ved jernbanestasjonen. Du fra Thailand som virkelig kan å massere. Vietnamesisk restaurant. Hva var denne byen uten DERE?
Jeg håper dere skjønner at vi skiller vakker religion og integreringsinteresse fra politiske ledere, ideologier og terror. Håper DU skjønner at DU er EN AV OSS. Fra barndommen og frem til nå har vi rukket å bli kjent med dere. Fra Spania og Afganistan til Russland og Sverige, fra Vietnam til Cuba, fra Thailand til Polen: takk for alt dere bidrar med krydder i hverdagen vår. Takk for at dere gir oss hjertelige vennskap og respekt for forskjellige kulturer.
Vi hadde hverken hatt pizza, kinamat, sushi eller thaimat hvis ikke dere hadde vært her. Hver arbeidsdag går dere på jobb eller skole, med interesse for språk, integrerig, og med den intensjon å skaffe dere flere venner her i Norge. Et land som ville vært fattig uten dere. Takk for at dere aldri ser rart på meg fordi jeg kler meg slik kulturen i Nord tilrettelegger for, og takk for at dere åpner for godheten i det å ta hverandre som vi er.
Takk for at dere nusser meg på kinnet og nynner låter av Teigen og Aleksandersen. Takk for alle gangene jeg har blitt bedt på middag, og vit at dere bor i hjertet mitt også. Ikke bare i landet der mine formødre kjempet for at vi sammen skulle kunne leve her i likestilling og fred.
På bildet, fra høyre: Orleydi fra Cuba, Dianelys fra Cuba, og jeg.
Merete Hodne : Nydelig <3
Så heldig du er som møter disse menneskene. Jeg liker også å bli kjent med nye mennesker fra andre steder og kulturer. Men jeg stiller spørsmål ved, undres om denne muslimske gutten du beskriver, og hans familie hadde reagert hvis de møtte meg og min samboer og blitt bevisstgjort om at vi er homofile?!
Klem til deg for at du er så hyggelig, og åpen. – og kjempeflink til å skrive, nå er jeg blitt fast leser 😉
Bunny Trash: ja ikke sant er jeg heldig. Min muslimske kompis har et lesbisk vennepar han, og prøver å innstille seg etter dette landet’s regler og normer.