Da jeg snublet inn døra her i natt, lo jeg så jeg ristet, og greide ikke helt å slutte å humre før jeg sovnet. Klin edru som alltid; min egen oppskrift for å ha det supergøy på by’n. Hva jeg gjør på benken over her? Vel jeg tenkte et sekund at jeg skulle posere liggende. Men den idéen varte bare 1 sekund, og i løpet av den tida rakk Laila å knipse et bilde.
(Yellow and Donna👆👆👆)
Laila og jeg tok på oss godt humør, og jeg fikk låne 3 parykker av henne til å ha i veska. Så gikk vi og danset på Bamses in the dark. At det faktisk var lite folk, passet oss utmerket inne i discoteket, for da kunne vi virkelig slå oss løs til Dirty dancing og Shakira moves, uten at særlig mange så oss. Yeah!
Vi skulle snart finne svaret på hvorfor kvinner går ned i litt knekk i knærne dersom de går og ler samtidig.
Jeg skiftet raskt fra heks til korthåret Italiana.
Så skiftet jeg til yellow, før vi gikk videre til puben BS. På veien fikk vi slite med en del latteranfall, og det var da jeg skjønte hvorfor kvinner i latterkrampe går ned i knekk i knærne; man kniper igjen så en ikke tisser seg ut. Du har vel sett den stilen der de ser ut som de går ned noen trappetrinn elegant mens de ler? De har det ene kneet litt over det andre; som regel høyre kne, og går et slags trappetrinn ned for en kort stund, mens de slenger hoder bakover. Ypperlig for å knipe igjen og samtidig kunne wræle. I slik stil inntok vi gågata, før vi danset litt der også. YOLO, faktisk. Og det er bare å gå ned i knesknekk, så holder man seg elegant til man når frem til en do. En lattis kan tross alt trøkke kraftig fra mellomgulvet og ned. Man kan ha det knekkende gøy, med andre ord, så mye man vil.
På BS møtte jeg en farmasøyt som ville prate om bipolar. Og det er jo greit; hva søren skulle jeg gjort uten bipp og adhd? De siste 7 årene har det bare vært en gave for min del, og jeg ser meg tilbake på sykdomsepisoder med humor i fokus. Sånn satt vi og pratet da jeg skulle hilse på ei dame jeg aldri har sett før. Plutselig fortalte hun meg at hun er bloggleser av forbipolene. Jeg ramler alltid litt sammen når folk som er fremmede for meg sier sånn, og det er kjempegøy å faktisk møte lesere. Snodig fra å sitte å skrive og mekke bilder til å snakke med folk som har lest ordene og sett bildene. Det viste seg at hun og mannen er av den type folk jeg bare må bli kjent med. De har slagverk hjemme, hører gammel rockis og bærer på bagasje som har gjort dem omsorgsfulle og svært tilstedeværende. Hun og jeg tar oss en kaffe snart. Jeg fikk sitte på med dem hjem, og det gjorde denne herremannen også, en lokal hurrahurra som jeg bare digger. We had the driveride of our lifes. Her er den:
Takk for lånet av parykker, Laila. Nå skal jeg lure ungene når de kommer hjem i morgen ettermiddag: shit, har mamma fått kort mørkt hår!? Spørs om toåringen godtar det.
