Hver eneste kveld skjer det. Det slår aldri feil. Vi finner frem favorittboka til toåringen; en detaljert finn og pek-bok, som tilfeldigvis også er favorittboka mi fordi den er så stilig tegna. Hver kveld øyner jeg et håp: “Kanskje skjer det i kveld. At han ENDELIG er lei av den forbanna kjøkkensida.” Men nei. Han er to år og elsker repeat.
Vi har forlengst funnet syltetøyet, melka, kaktusen, kattematen og bollen, og vi vet at hunden spiser og at en fyr skjærer brød. Likevel skal vi late som om det er første gang vi ser i boka hver eneste kveld. Hvor er syltetøyet? Hmmm.. ååh! DER JA! Melka..? Åjaaa DEEER! HVA gjør han der? Ahaa skjærer brøøød! For vi kom oss aldri videre i boka.
Sorry lille søte, men mamma eeer så lei av det kjøkkenet der, at du aner ikke. Det er bare det at du vil ikke se de fine badesidene, butikksida eller den idyllske bakgårdsfesten: bare det samme gamle kjøkkenet, med den samme gamle melka, det velkjente syltetøysglasset og hurragjengen ved frokostbordet. Og jeg skjønner; du mestrer syltetøy og melk. Du vet hvor du finner alt på de sidene, derfor føles det kjent og trygt for deg. Men hold deg fast; snart skal du og jeg finne båter, badeføtter, telt, dyr og bakgårdskatter. Som jeg gleder meg til den kvelden du er ferdig med det aaaltfor velkjente kjøkkenet. Jeg blir jo så trøtt av dette pgr av kjedsomhet, at jeg legger meg tidlig hver kveld.
Hilsen småbarnsmor som føler seg mer som en barnslig storesøster, enn en pedagogisk riktig mamma.
