Å møte ukjente mennesker som slår av en prat har blitt en del av hverdagen, både i hjembyen her og på nett. Plutselig er de ikke så ukjente lenger.

Blogglesere kan virkelig være noe av det snilleste og vennligste som finnes, det skriver jeg gladelig under på. Jeg får høre mye hyggelig, og det inspirerer meg.

I dag hadde jeg en skikkelig pms surmamma rattata – dag. You know; en sånn bestemt mamma med feil klang i stemmen som dirigerer hit og dit for at man skal rekke diverse klokkeslett. Det er ikke mye pedgogisk over slike dager, men så er jeg da heller ikke her for å være pedagog. Jeg skal lære barna mine om alle slags dager. Det er bare det at mammasamvittigheten min pines halvt i hjel bare jeg småkjefter litt. Det er dommedag i mammamagen bare tissebleien har rukket å bli full på minsten, og sånn dårlig klang i stemmen får jeg hetta av etterpå. Vi kom oss da i vei, og fikk hentet barneseter og tutet over humpene ned til sentrum med Lala og driver`n. Ja jeg synes at når Even kaller henne Lala, så får hun hete det. Grønt hår har hun, og da er hun best i mine barns øyne.

Vi dro en tur på gjenbruksbutikken på shopping, og møtte flere kjentfolk. Sånn er det med en tur ned i den lille byen her, sjuåringen min tror jeg kjenner hele verden. Nå lyver jeg litt, for han har nok begynt å skjønt det. Løst mysteriet. Kall det hva du vil; forstått smalltown- greia.

Minsten begynte å sutre over at han ikke fikk trykke på kortgreia da jeg allerede hadde rukket å gjøre det. Ikke for meg, men for kassamannen. Problemet til barna mine er at de har ei mor som blir like hvinete streng i stemmen offentlig, som hjemme. Det hjelper ikke med sutring og manipulasjon; denne mamman er kjedelig konsekvent whenever wherever. Akkurat som Shakira.

Jeg tok med barna ut i gangen, der minsten begynte å bestemme at størsten ikke fikk sitte på en stol, som bare han selv skulle sitte på. Alle alenemødre vet dessutenom alltid-radaren: så lenge man er alene om ansvaret for barna, er man som en årvåken radar som søker over området rundt seg for å passe på at ingen av småtrollene springer ut i veien eller finner en skog å løpe til skogs inn i. Og blir spist av løver. Eller anacondaer. Eller at et rosa helikopter kommer og kidnapper dem. Og det er usynlig. Dessuten; er de mette? Tørste? Begynner den minste av dem snart å hyle som en apekatt? Skal man hyle som en apekattmamma tilbake, eller late som om det ikke er sitt apekattbarn? Jeg kjenner ei som brukte å gjøre det i dagligvarebutikker. Barna var så apekatt at hun latet som om hun var en annen art. Tiger eller noe. Not my kids, nei har du sett på makan for noen apekatter. Jeg skjønner henne.

Jeg stod altså der med dirrende hormoner og svett rygg og speidet etter grønt hår, mens min minste apekatt freste mot min største apekatt.

Da skjedde det. En engel kom gående mot meg med store øyne og et smil. Nei jeg tuller ikke, for akkurat denne bloggleseren virket som en engel midt i denne ville jungelen min. Hun ga meg en klem og fortalte om sitt forhold til forbipolene, noe som var overveldende positivt. Akkurat da jeg trengte å høre det som mest, ga hun meg det drivstoffet jeg behøvde for å takle Hormonella i tango med Alenemamma. Hun fant fram en liten konvolutt og fisket frem sånne moderne spinnere som hun hadde hentet på postkontoret. En lykkelig storebror fikk seg en rød spinner, og vet du hva kjære bloggleserengel? Ja jeg blir helt rørt av å skrive det, for du gjorde gutten min så glad. Han fortalte at han hadde spurt pappan sin om å bestille sånn spinner, og at mange av de andre barna på skolen har en sånn. Han hadde ønsket seg en sånn en sååå masse. Og nå sitter han og overnattingsgjesten hans nede i kjelleren og leker seg med spinneren. Tusen takk, han sa han aldri kommer til å glemme da han fikk den av deg. Han lot til og med lillebroren låne den, og gleder seg til å stolt ha med den på skolen.

Noen ganger kan et menneske utgjøre så stor en forskjell. Livet med små barn kan være hektisk, og særlig en gang i måneden for en loner about it. Vi behøver hverandre, og ofte vet vi ikke selv hvor mye vi gleder andre med ord og oppmerksomheter. Jeg håper jeg er sånn selv, alle de andre dagene i måneden da humøret er bedre og sola skinner på et bipper-sinn. Håper jeg gleder andre og er der for dem slik jeg ønsker. Håper morgendagen er en slik dag, og at vi spinner inn i den her på Lykketoppen med glade hjerter <3 <3 <3