“Jævla hore”, “forbanna rosablogger”, “Du burde dø”. Nei, jeg vet. De er ikke særlig kreative, og de verste slipper nok ikke gjennom kommentarfilteret inne på bloggen. Da presser de seg gjennom på facebook. I fjor sommer satt jeg ved et tilfelle og gråt, og vurderte å legge ned hele bloggen. Men så har det gradvis skjedd noe. Nå tenker jeg følgende: forskjellige meninger, de kjenner meg ikke og det vil alltid være slik at en del mener noe, en del mener noe annet, og en del gidder ikke mene noe.
Ondsinnede kommentarer stikker ikke slik som før. En pil fester seg selvfølgelig litt, men der jeg før led, trekker jeg den nå heller kjapt ut. Jeg har ikke tid til å dvele ved frekke kommentarer, så jeg rister det av meg rimelig kjapt, og går inn i nøytral modus. Det er lite jeg får med meg når det koker på internett pgr av innleggene mine, men jeg ser noen kommentarer. Aldri er jeg forberedt på hvilke innlegg som går viralt, likevel er jeg hele tiden klar over at kommentarene vil komme. Noen vil hisse seg opp og ytre så mye mer enn motsatte meninger; det er bare å stålsette seg. Dette må jeg tåle. Hvis ikke kan jeg ikke blogge slik jeg vil. Det er å tie eller tåle.
Dette betyr ikke at jeg har blitt iskald. Nei, jeg er ingen iskald bitch. Bare ei avbalansert skrulle. Alle som kjenner meg vet at jeg er omsorgsfull, omtenksom og full av kjærlighet. Det betyr at jeg har blitt en herdet blogger, så herdet som jeg kan bli. Jeg er mor, og må ta ansvar for min psykiske helse. Da må man distansere seg, og innta en tolerant holdning. Folk er folk, og alltid vil noen være uenige. Jeg tåler det, og ingen kan kue meg til å tie. Men jeg viderebringer ikke mobbing og hakking på min blogg, derfor er det mye dere ikke får se. Jeg har dem liggende skjult for leserøynene.
Jeg tåler å ha tråkket feil. Jeg er et menneske, og kan ha vært både dum, naiv og kjip. Således har jeg lært meget. At det finnes folk som prøver å psyke ut ei beintøff dame som meg, synes jeg er grundig god underholdning, og jeg trekker villig ut pil etter pil. Men før jeg pælmer dem tilbake, gjør jeg dem om til sussetryner, hjerter og flirefjes.
Jeg er så heldig å daglig bli kontaktet av fornøyde lesere, med helt andre tilbakemeldinger å komme med. De er helt rå på positiv feedback, og jeg mottar det som som om de pakker meg inn i myk fløyel. Som avkjølende bad på varme sommerdager. Det sier seg selv at det nøytraliserer, og får meg til å glemme nettpilene. Følelsen av at så mange har forstått nøyaktig hva jeg mente, er rik på velbehag.
Jeg har altså blitt herdet mot ugly comments, som blogger. Skumlesing, blokkering, sunn tankegang og distansering, samt snille blogglesere, er nok det som har vært min kur. Jeg kjører på og kommer ikke til å slutte å skrive. Jeg er født skribent og det er min hylle dette her. Snart når ikke pilene engang opp lenger, for jeg kan ikke bruke verdifull tid på svada fra mennesker som ikke kjenner meg engang. Gi meg heller en kaffekopp og ei real latterkrampe; DET har jeg tid til. It’s called PRIORITIES!
Hvordan takler DU nettnegativitet? Folk blir jo så tøffe bak skjermene sine 😁