Dette er mitt svar på alle kommentarene dere har skrevet under innlegget: http://m.forbipolene.blogg.no/1495817046_muslim_forlangte_at_norsk_kvinne_p_bussen_burde_dekke_seg_til.html . Dere fortjener en skikkelig tilbakemelding. Det holder ikke med en kommentar til dette fra min side. Trykk deg også gjerne inn på linken helt nederst.

 

Jeg glemmer den aldri, og jeg vet at straks min mor leser dette, kommer hun til å ønske å finne den til meg oppe på loftet. Den dukken. Den dukken var så vakker, at jeg kunne se på den lenge. Jeg la den varsomt ned i lekevogna mi og trillet den stolt gjennom byggefeltet. Forbi lekeplassen og bortover til barndomsvenninna mi.

Dukken var mørk i huden, og liknet på vakre Dianelys som du kan se på bildet over her. Så nydelig. Jeg var så stolt av den lille dukka mi, at det sprengte i den lille brystkassa mi.

Jeg vokste opp med vaiende flagg på 17. mai, og skjønte som sjuåring at vi ikke skulle gå gjennom et NSB-tog ved stasjonen, men i parade og feire sammen med høye rop, Hipp Hurra, korpsmusikk, grønne bjørketrærknupper, is og GRATULERER MED DAGEN! Så stolt ei lita pie kan føle seg. Så innmari stolt over å få lov til å være norsk. Mine besteforeldre lærte meg tålmodig å skrive. Vi sendte brev mellom Trøndelag, Vesterålen og Ytterøy, og min frøken Gunvor viste meg triks innen skrivekunsten. Jeg elsket norsktimene, og utviklet stolthet over språket mitt.

 

Plutselig en sensommer hadde vi fått to nye medelever i parallellklassen. De kom fra Vietnam, og vi flokket oss rundt dem. Ble så glad i dem. Jenta flettet hårene våre, og vi stod i kø. Så stod vi i ei ny kø, for å smake på mat de laget på skolen. Slik chips vi nå kan spise på sushirestauranter, laget de til oss. Jeg husker vi spiste sammen med våre eksotiske vinterlandsommerfugler i fellesarealene der i tredje klasse på Halsen barneskole. Det føltes så spennende.

 

På Ytterøy der min mormor bor, ble vi kjent med spreke unger fra Afrika. Jeg skrev brev med hun ene, og var forelska i han andre. Han var så flink til å spille fotball.

 

Slik begynte det. Åttitallets små barnehjerter banket litt fortere, av spenning, glede og entusiasme. Straks vi så ei nydelig mørkhudet lita dukke, tittet inn i øynene til en kvikk gutt fra Afrika som spilte fotball på ei øy, smakte uvanlig gode chips, eller fikk flettet håret jente fra fjerne strøk, banket hjertet litt fortere.

 

Fjerne strøk, der det måtte dufte varmt og smake rart. Der alle hadde vakker, gylden hud, slik mammaene våre prøvde å få i solariumene.

 

Fjerne strøk, der det dessverre hadde blitt krig, sult og fattigdom. Det var derfor at små tårer noen ganger trillet nedover et barnekinn. Av medfølelse, da jeg skjønte hvorfor de hadde kommet hit. Ingen ord kan beskrive den følelsen. Ingen tårer er lik tårene til et barn som lider med et annet barn.

 

Gleden. Gleden i brystkassa da jeg så lykken i øynene deres da de kunne løpe fritt rundt i skolegården, på fotballbanen og på blomsterenga. I shorts og tskjorte var de frie som fugler. Nysgjerrige, glade, friske barn. De hadde kommet hit til Norge og fått lære at her kunne de kle seg i takt med temperaturen, at jenter var likestilte med gutter og at alle kunne gå skole. At jentene også kunne bli statsministere slik som a Gro. Og jeg var lettet for at de var her i Norge nå, og ikke i den farlige krigen.

 

Frøken sa en dag på skolen: “En god husmor holder komfyren ren.” Jeg fortalte det til mamma og pappa. Mamma smilte og sa: ” Hils frøken og si at det like gjerne kan bety at det er en god husfar i hjemmet hvis komfyren er ren.”

Frøken var enig, og lo litt. Jeg skjønte det ikke da, men nå forstår jeg.

Ingen kalte mamma feminist. Hun var bare en vanlig norsk, selvstendig dame som sammen med pappa var et godt forbilde for oss barna. Et likestilt hjem, der oppgavene var likt fordelte mellom mann og kvinne. Viktige verdier å lære barna.

 

Bestemødre, mammaer, tanter og storesøstre solte seg i bikini og sørget for å få nok Dvitaminer i løpet av sommeren til å gå vinteren i møte. Vi barna så og lærte. Slik var det, at i dette landet gikk vi kledd i shorts, bikini og singlett, og vi satte pris på vakre hager. Ingen ba oss dekke oss til, og ingen så rart på oss.

 

Jeg ser det koker. Ser dere kommenterer dette innlegget som jeg har skrevet, som har laget storm i havet ved vårt langstrakte land. Dette er altså mitt svar på kommentarene deres. Jeg har, som du selv kan lese om i innlegget jeg har linket til under her, selv opplevd flere ting enn å bli bedt om å dekke meg til. Jeg har opplevd å bli bedt om å fjerne rosene mine i blomsterbedet mitt der jeg bodde før, bare fordi jeg pent ba naboen min om å ikke ødelegge flere hagegjenstander og møbler med ballsparking mot hagen min. Jeg vet godt hvordan Lena følte det da hun satt på 60bussen kristi himmelfartsdag. Jeg har selv opplevd forakt mot den norske kulturen jeg vokste opp i, og som jeg elsker av hele mitt hjerte. Det er sårende. Hver gang. Jeg har, som dere også kan lese om i samme link, vært så redd at jeg har måttet tilkalle politi.

Det handler ikke om rase, men det å oppføre seg snilt og vennlig.

 

Å si fra om dette er ikke ment som hat. Vi vil bare få være i fred som de kvinnene bestemødrene våre og mammaene våre oppdro oss til å være. Vi er ikke rasister, men har mange venner fra ulike nasjoner. Vi vil gi huden vår sol, og glede oss over sommeren i bikini, med sand mellom tærne våre, uten å få negative kommentarer om denne kulturen vår som vi er så glad i. Vi vil kunne spise sommergrillet svinekjøtt i bikini på stranda uten å føle skam, og vi vil ha våre homofile venner i fred uten stygge kommentarer. I dette landet er både shorts, bikini, homofili og svinekjøtt lov. Vi vil ikke skamme oss, og vi vil kunne si fra hvis vi føler oss urettferdig behandlet, uten å få de oppbrukte røde kortene “hat” og “rasisme” dundrende mot oss.

 

Dukka mi er fortsatt like fin. Jeg synes enda den er vakker. Ingenting har endret seg. Vi har ikke endret oss. Og vi kommer ikke til å endre oss.

 

God sommer. Nyt Norge med shorts, singletter, t-skjorter, bikinier og nakenbading.

 Våre forfedre på den andre siden hadde villet at vi bevarer verdiene de lærte oss i oppveksten vår, og ingenting er galt i å si fra hvis man føler seg urettferdig behandlet. Husk det. Du er ikke en hatende rasist dersom du sier fra om noe du ikke synes er ok. Det mener ikke mine utenlandske venner heller, så si fra. Walk in Peace, uansett hudfarge.

 

En gang sa jeg fra selv, da jeg skrev innlegget: Når nordmenn blir utsatt for rasisme. Les det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1469225145_23072016.html

 

Et forbipolent dikt er på sin plass:

 

Take me there

 

The color of your skin,

If you`re thick or thin…

It does`nt matter

cuz I`d rather

get to know you,

get to know you.

 

Take me there.

Take me to your sun…

Tell me about your people.

Same earth, no limits.

So take me there.

 

I can see in your eyes,

a stranger so wise.

I put on a song

and you fade so long.

It reminds you of war

and I can`t heal your sore.

 

I cry for you my friend,

I will love you til the end.

Your color is fine.

Together we belive in divine.

 

So take me to your sun,

where it all begyn.

Show me your tears

and all them fears.

Stay, stay here,

but take me there.

Every time we meet,

tell me about the heat.

 

Then I can show you

my culture, and some peace too.

I can give you a hug today

and a promise: you`ll find Your way

You`ll find Your way.

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Snap: forbipolene