Folk tror ikke på meg når jeg sier jeg er sjenert. Men det er kanskje ikke så rart.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Sannheten er at jeg er takknemlig som pokker for at det kun er sjenanse jeg er preget av. Jeg har nemlig vært borti noe mye verre. Derfor gir jeg litt blanke i den bagatellen litt sjenanse er. 

Jeg var for ung til å skjønne at jeg hadde valgene. At det var jeg selv som styrte skuta. Og jeg styrte den rett nedi helvete, med et like frynsete selvbilde som rykte. Ut og inn av psykiatrisk, feilmedisinert og flau over livssituasjonen, måtte psykiaterene konstantere at jeg hadde utviklet sosial angst. Jeg kuttet kontakt med veldig mange mennesker, og gikk i skjul. Ja, jeg var for ung og uvitende til å forstå at en offerrolle er noe man skaper selv. Så jeg la meg ned og lot livet messe med meg.

Da jeg ble mamma for første gang, var ikke min fødselshistorie noe å være stolt av. Jeg gled inn i psykose, og måtte lære the hard way at psykiatrien hadde rett: jeg var en bipper, med bipolar 1. 

Visste du at under bunnen, finnes enda en bunn? Ned i det virkelige mørket, skapt av angst, skam og dårlig selvbilde, danser ikke demonene, de rocker. Et evig bråk av vonde tanker, og pinlige smerter av skam i magen, ble min hverdag. Hva skulle jeg stå opp til? Nå var jeg ikke bare en uføretrygda faen uten utdanning, jeg hadde også mislyktes i morsrollen. Sønnen min måtte bo hos pappan sin, og jeg våknet om morgenen uten beibien min å stryke på kinnet. Samværene begrenset seg til dagtid siden han var så liten. Jeg var knust, og lå for det meste og gråt av savn og skam.

Jeg hadde ikke bare angst for å møte andre mennesker, men også noia for å ta telefonen. Hva skulle jeg snakke om? Det var som om grunnen gynget under meg, og jeg klamrer meg fast i dyna mi mens tårene fosset. Hjertet hoppet når telefonen ringte, så jeg slo av lyden. Slo av verden. Hoppet av. 

Tenk for en opptur jeg fikk, da jeg fant ut at jeg hadde gått frisk gjennom et nytt svangerskap, og straks skulle få møte min sønn nr to. Tenk for en enorm glede, å få ham i armene mine og vite at alle offentlige instanser hadde godkjent meg, og at de mente jeg var frisk nok til å ta med meg beibien min hjem! Hver eneste morgen skulle jeg få våkne til en liten tass som trengte mamman sin. Og ikke bare det; siden jeg var så frisk, hadde jeg også min eldste sønn boende 46% hos meg. 

All sosial angst var nå som forduftet, og jeg satt igjen med et naturlig filter kalt sjenanse. 

Dere merker det ikke, det forstår jeg godt. Jeg er nemlig så utrolig takknemlig for at jeg har lagt marerittet sosial angst bak meg, at jeg elsker det å bare være litt sjenert. Oppmerksomhet fra flere hold på en gang er egentlig svært utfordrende for ei dame som meg, men tenk så mye bedre det er, enn å ligge under dyna og klamre seg fast til håpet om at man en vakker dag skal slippe all skammen og knuse den i tusen biter for godt, uten å vite om man noensinne kommer til å tørre å ta den forbanna telefonen. 

Det hender ofte at jeg griner av glede nå. En liten toåring løper mot meg når jeg henter ham i barnehagen, og en sjuåring fyller snart åtte. I fjor laget jeg overraskelsesfest til ham, og han flirer av at han husker jeg drev og var så rar i forkant av bursdagen. 

Man må holde ut og klamre seg fast gjennom den vonde tunnellen. Livet har oppgaver på lur, og det å bestemme seg for å velge mestring framfor bunnens grunn, vil gi selvtillit og glede. Sosial angst handler ofte om det å føle seg mislykket i forhold til alle andre. Men det er altså verdt det å holde ut. Livet vil belønne de som fortsatt er der når bølgedalen er over, og oppturen kommer.

Sjenanse er kun en vane for min del. Det er dammen som er igjen etter innsjøen har fordampa. Fordampa under to soler livet sendte meg. 

Typisk meg å skrive om fortida, ikke sant? Man kan påstå at dette er en åpen blogg, men i virkeligheten viser jeg dere veldig lite fra hverdagen vår i 2017. Jeg snakket med en bloggleser om nettopp dette, og det handler nok om det faktum at jeg ikke helt kan skjønne hvorfor noen skulle ha interesse av å lese om, og se bilder fra forbipolene’s hverdag. Gi gjerne tilbakemelding om det; send meg ei mld på facebooksiden forbipolene, hvis det er noe fra vårt liv på Lykketoppen du ønsker jeg skal blogge om 😉 

I mellomtiden nyter jeg litt sjenanse, og ser meg sjeldent tilbake på de vonde tidene. Jeg ser meg tilbake på disse dagene: