Kjære pust fra fortiden

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Som tårene triller på et ungt kinn, skal de helbrede ensomheten på et gammelt kinn. Som øynene ser ut som de engang gjorde, skal de fortelle om tider forut vårt moderne, hektiske samfunn. Som jeg tenker på deg, som jeg tenker på deg..

Jeg hadde akkurat ankommet Trondheim stasjon etter en vakker dagsreise over Dovre. Fornøyd med å kunne logge meg inn fra både smart-telefon og pc, hadde jeg jobbet paralelt i restaurantvogna. Bildene ble redigert og opplastet per telefon, mens teksten ble skrevet på pc. 

Du hadde vært på besøk hos din datter, og satte deg smilende og utadvendt ved siden av meg på benken. Vi kom raskt i prat. Det tok ikke lange stunda før du kunne fortelle at du er 91 år, og jeg ga deg et kompliment for den fine gule veska di; samt det faktum at du holder deg svært godt for alderen.

Da lokaltoget kom, satte vi oss på de samme firersetene for å prate videre. Ansiktet ditt var så vakkert, og de snille øynene dine minte meg om min himmelske farmor sine varme edelstener. Brune. De var brune. Dine mer blå. 

Var det din siste reise, dette? Er det ikke lenge til du tar med deg alle historiene du fortalte meg, og drar for å møte din kjære på den andre siden? Skal dere minnes den tida du jobbet som budeie, og flittig stelte 3 kuer? Eller da dere bodde lenger nord? Eller den tiden for lenge siden da dere bodde i Oslo? 

Det er sent på kvelden din, og du vet det i hjertet ditt, at det snart skal slutte å banke. Kanskje om 10 år. Kanskje om 1 år. Du er en vandrende gullgruve av historier og vakre minner, og jeg satt ovenfor deg som et tent lys på toget i dag.

-“Hva gjør du om dagene du da?” Spurte jeg.

Du sa, med nok et smil: “Åh, jeg stusler nå litt da. Det er en liten leilighet. Men nå finnes det jo vaskemaskin også. Og doen er inne, så.. man slipper å gå ut.” 

Akkurat da kjente jeg det. Pustet fra gamle dager. Påminnelsen om takknemlighet. 

Jeg så det på deg. For deg var det som om det var i går at du tuslet opp om natten og gikk ut på utedoen. Du så det der vi satt på toget, i et fjernt blikk og vemodig blanke øyne; vannet i bekken som omfavnet de unge hendene dine en gang i tiden da du vasket klær. 

Så mye har du fått med deg, og flere du kjente har reist fra deg. Du har deltatt i begravelse etter begravelse, og det har blitt en vane å ta farvel. Men alle sorgene var likevel der som bunnløse avgrunner, før du reiste deg og gikk videre.

-“Det er ikke mange igjen rundt meg nå.” Sa du rolig, før du forklarte at det mest bare var slekt igjen.

Jeg tørker en tåre, og jeg tørker en til. For møtet med deg er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Vi sitter på hvert vårt tog gjennom livet, men ditt er så mye nærmere tidens endestasjon enn mitt. Og ikke vet vi om mitt tog holder stand til endestasjonen. For en liten stund delte vi linje i dag, du og jeg. Begge avholds fra alkohol. Begge utadvendte. Begge med ryggsekken full av historier. Begge uvitende om hva som skjuler seg bak neste sving.

Kanskje tenkte du på meg før du sovnet i kveld. Mulig er det, at du sendte meg enda en klem. Helt sikkert er det, at du reiste videre en times tid etter at jeg hadde tatt farvel og forsvunnet ut i grytidlig sommerkveld. 

Jeg tenker på deg, og håper du vet det. Håper du skjønner hvor viktig du er. Tårene som triller nedover kinnene mine er takknemlige gaver til deg. De skal skylle bort ensomheten du kjenner inni deg om dagene, og de skal vaske bort følelsen av avmakt over en alfor hektisk og modernisert verden. For jeg kan bare tenke meg hvor utenfor du må føle deg i det moderne samfunnet. Det aller meste er nytt, og så mye er totalforandret. Vi flyr hit og dit i svære maskiner oppi himmelen, bærer på små dingser kalt mobiltelefoner, vasker ikke klær og kopper selv, er hekta på en skjerm vi kaller TV, går på kaféer og reiser med tog på jernbanesporet som mannen din var med og laget. Jeg kan bare tenke meg til hvor vanskelig der er å innrette seg i denne nye verden.

Jeg har skrevet ned navnet ditt, og skulle så gjerne kontaktet deg og tatt en kaffe sammen med deg en dag. For jeg vil ikke at du skal rusle rundt alene dagen lang, uten gjøremål som å vaske klær for hånd, eller å sy klær og stelle kyr. Jeg ønsker ikke at du skal sitte i en stol og se ut i lufta mens du lengter tilbake til den tiden da vennene dine levde, og dere kunne løpe leende rundt på ei blomstereng. 

Du fortalte meg tilogmed hvor du bodde. Det var som om du indirekte fortalte meg om ensomme dager. Men du ville ikke klage. 

Du var fortidens velduftende pust, og på den tiden der du kom fra, klagde man ikke. Da bet man tennene sammen og jobbet seg gjennom iskalde elvevask og grytidlige fjøsstell. 

Men kjære deg. Det er andre tider nå. Du har lov å se oss rett inn i øynene og fortelle om forandringene du opplever å måtte henge med på. Det er lov å si fra om ensomme dager foran vinduskarmen. Det er lov å svare meg den dagen jeg ringer og ber deg på en kopp kaffe i byen der du bor; at ja, det ville lyst opp dagen betraktelig.

Jeg håper vi rekker det, før du tar med deg alle de verdifulle historiene dine og reiser din siste reise.

Klem fra ei som rakk å bli skikkelig glad i deg.