I sidesynet ser jeg grønne marker danse i takt med røde hus, fjøs og stripete fart. Jeg har for lengst satt musikk på ørene. Lenge satt jeg her i restaurantvogna og forundret meg over en mann i dress som snakket i et sett med en annen mer stille mann. Snedig, tenkte jeg, at det finnes folk som skravlet mer enn meg. What happened to breathing, akkurat nå som jeg skulle nyte togturen min og masse spennende skrivejobber og bilderedigeringer. Så husket jeg spotify og øreplugger: Let`s Music!
Dette er et genielt og ubeskrivelig fantastisk kontor. Hver gang jeg setter haka mi i hendene for å brekke av og la tankene vandre, har utsikten endret seg. Fra vidder og fjell, til norske bygder og fossefall. Fra vann til dyrket mark, og biler på landeveier. Jeg ser små hvite strender langs elvekroker, mens toget suser over broer, og en traktor brummer trofast på åkeren sin. Grus har lagt seg ved fjellføtter, og den norske fjellheimen får meg til å føle meg hjemme med sine laftede hus og røde fjøs. Her i togvognene hører jeg hjemme. Her er jeg mer norsk enn noensinne.
Jeg har gledet meg til denne returen tilbake til Trondheim, så jeg ankom Oslo s med et smil som jeg ikke greide å skjule. I natt sov jeg over hos snille Lakhsmi, Ketil, og med gøyalt selskap av kompisen deres atle. For dere som undrer på om vi var fulle rett og slett, da vi lagde snapvideoen “Tabasco-Atle tar utfordringen”, er svaret: ingen av oss hadde rørt alkohol faktisk. Jeg er avholds, Lakhsmi er for tiden også avholds, og de to andre er måteholdne, så vi var alle helt edru. Det er gøyere sånn.
Restaurantogna er fylt med trivelige, blide folk som spiser og hygger seg. Hils på Airi Anneli og Martin Hagen, som koser seg på vei til Trondheim, og påstår at det å reise med tog er rett og slett trivelig. Jeg er enig.
Det er plass til alle slags mennesker her i hos NSB, også en freak som meg. Men jeg må nok innrømme at jeg bare pyntet togsetet mitt for anledningen på bildet under. Dere vet, jeg var jo en hyggelig tur innom yndlingsbutikken min Shangri La i Oslo. Les mer om det her: http://m.forbipolene.blogg.no/1494706595_du_fr_ikke_ta_henne_fra_meg_jeg_kommer_ikke_til__svikte_henne.html
I det jeg ser ned i et elvedyp med skarpe klipper og heftig strøm, kjenner jeg at jeg er glad jeg tar toget hjem i dag. Her kan jeg både jobbe, slappe av, spise, snakke i telefonen, skrive sangtekster, legge tarotkort, drikke kaffe, bli kjent med tognaboer, være meg selv; og ellers ikke være redd for å falle ned fra himmelen.
Jeg rekker å utvikle meg. Tenke. Fatte slutninger. Som det å spekulere på hvorfor jeg alltid automatisk innbiller meg at folk er mine enemies. Hvordan jeg automatisk tenker at folk er fiendtlig innstilte mot en freak fra nedrerste trinn som jeg før satt og dinglet med føttene mine på. Så jeg ser meg rundt i restaurantvogna og tenker at de alle er mine potensielle venner. At de kan være fiendtlig innstilt hvis jeg møter dem med sure lepper og flakkende blikk. At de også kanskje trenger et smil fra meg, for å avvæpnes i sine indre landskap.
Gamle vaner kan endres i ei restaurantvogn hos NSB. Varierende natur i sidesynet påvirker endringene på en behagelig måte. Stress? Hva er det? Jeg la der igjen hjemme før helgen da jeg dro.
Vi ruller mot Dombås og ler litt av en morsom konduktør på høytaleren. Her inne er vi alle på vei et sted. Mama is coming home 😉
