I dag møtte jeg en god kompis, og som vanlig ble jeg inspirert til å skrive en tekst bare av å prate med ham. For det er slik å forstå, at mangfold er genialt. Noen sliter med rus, andre med nattesøvnen. Noen sliter ikke, andre er på helt andre steder i livet. I mine øyne burde alle respektere at alle er på disse forskjellige stedene i livene sine. Vi er ikke her for å fikse på hverandre, forhøye oss selv og våre valg over andre’s private valg, eller dømme. En klok venn av meg var alkoholiker. Han brukte å si: “En kan bedømme, men ikke fordømme.” Han er en av mine kloke venner på den andre siden nå, og ville satt pris på respekt for mangfold. At vi gjorde vårt beste iallefall.

Jeg kommer til å ta en kaffe med kompisen min innimellom, selv om lokalsamfunnet har dømt ham nord og ned. Jeg kjenner sjelen hans, og bryr meg ikke med å blande meg i hvilke valg han tar i livet. Hvilke klær han går i eller hvor mange piercinger han har. Hvilket er hva denne teksten handler om: at han er ikke et freakshow. Han er en freak som meg, men ikke et show som alle kan glane, hakke og peke på, bare fordi han kjører et annet løp. Aksept og respekt, my dear. 

FREAK SHOW

I was just an awesome freak,

and you the beautyqueen of the week.

You were doing so good,

while it was me and Rob in the hood.

You went down from high school

the normal road.

I was institution stucked,

yeah, my life was fucked.

You loved the freak show.

Loved my down ride,

down ride and hide,

hide down and ride.

It aint a secret;

I’m back, Mary Beth.

Now you’re the fucked up frustration,

While I am loving this nation.

It’s the bitch karma, karma bitch,

the power of the mind witch.

This aint a freak show no more.

No witch burning on the shore!

Don’t look down on my friend,

it wount do ya karma good in the end.

Soon he’ll be the sober one,

and you’ll be done.

You’ll be freak show’s heavy stone.

Done, like the done in the done.