Når jeg få øye på det, skjer det noe med meg på sekundet. Det sitrer, og det våkner en sprettalopp i meg. Det klikker klikker klikkeeeer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alt stopper opp, og jeg setter verden på pause. Jeg mener; er jeg midt i minsten’s bæsjebleie, gjør jeg meg selvfølgelig ferdig med den. 

Men så!

MÅ jeg, bare MÅ jeg! Kan ikke la være. Med en eneste gang bare MÅ JEG KLIKKE meg inn og fikse problemet på flekken!

Jeg snakker selvfølgelig SKRIVEFEIL! 

Å være en skrivenerd er ikke en tilstand som har oppstått med årene. Man er født med en antenne for bokstaver i dans med ord i evig diskusjon med setninger. Skrivenerdjenta på 8 år sitter med nesa langt nedi ei bok eller mormor’s ukeblad, før hun setter seg ned for å svare 5 av de i alt 30 brevvennene sine. Om 2 uker får hun kanskje svar fra de tre fra Norge, om 3 uker fra hun danske og hun amerikanske. Når kvelden kommer er det lesing som til slutt får henne til å sovne.

Bokstaver, ord og atter setninger. Et mønster oppstår, og hun finner behag i å skrive. Dikt. Rim.Låter. Brev. Skolestiler, og til slutt reportasjer i lokalavisa. Det begynner med ei arbeidsuke gjennom skolen, men redaktøren og journalistene ser skrivenerden i henne. Hun lærer seg mye, og så blir det viktig å rette sine egne feil. Å redigere.

Hvorfor jeg skriver i andreperson? Aner ikke. Bare synes det er penere sånn. Føler meg fri nok til å skrive det slik. Men det finnes visse regler å følge hvis du er født skrivenerd. Bestemte måter å skrive ordene på. Språket og det å gjøre seg kollektivt forstått er like viktig som variasjon. Man er enige om at “enig” skrives “enig, men man kan være enige om at man er uenige i om det er ok å skrive på dialekt eller ei. Ikke eller ei forresten, heeey? …eller hei?

Anyway. Jeg er selvsikker på skrivingen min nok til å kjøre min egen stil, og for å handle så fritt, liker jeg å følge stramme regler hva angår det å stave ordene riktig.

Jeg klikker meg inn på bloggen tvert jeg finner en skrivefeil. Jeg kan ikke gå rundt og vite om en ordfeil uten å fikse det på minuttet. 

Det er som å danse uten musikk, for så å logge meg inn på forbipolene og trykke på play. Da kan jeg lettet danse videre.

Selv om jeg leser grundig gjennom alle innlegg for å fikse på stavefeil og mangler i ordspillet før publisering, hender det seg at en luring sniker seg inn. En n i stedet for m eller en r i stedet for en e. Det handler om minnene fra nittitallets gode oppdragelse i form av alle de eldre menneskene som lærte meg skriving. Farmor, farfar, mormor, frøken Gunvor, foreldrene mine, enkelte journalister og redaktøren i lokalavisa. Brevvennene mine fikk meg til å terpe og øve, skrive og variere med ord så det ble leselig. 

Jeg setter pris på tilbakemeldinger om skrivefeil her inne på forbipolene. I løpet av de to årene jeg har skrevet i milevis her inne, vet jeg at det finnes små skrivefeil. Slikt er viktig for meg. Jeg snakker ikke om min måte å skrive weirdo engelske tekster på, eller med vilje små sleiv i språket, som “det ekke meg, det er deg”, “Hakke tenkt å do it your way!” eller “Det derre der”, men reelle stvefeil …more like stavefeil 😉

Hjelp meg altså gjerne å klikke litt …mer inn på bloggen for å fikse stavefeil 😉