“Hæi blåggen ! Vær vind, kropp og sinn, tittæy, her er jæi. Blunkestorevippesmilefjeees! Let’s talk about make up, operasjoner og hvorfor bjørketrær bør hugges ned til fordel for allergikere!”
Det var år 2014. Høsten var stappfull av farger, og jeg var proppfull av fordommer. Et lite snev av meg ville opprette blogg bare for å skrive ned mine egne historier innen psykiatri. Men jeg hadde så mye fordommer mot blogging.
Fordommene het “Hæi blåggeeen”, og irriterte seg over dårlige forbilder for unge jenter, og det jeg trodde var lett-tjente money. Det useriøse ved å i det hele tatt mene at alle bjørketrær bør hogges ned, som hun ene bloggeren preket om.
2014 ble til 2015, and I was running out of time. Eller ikke. Hvordan kan man vite når man dør? Jeg ville iallefall ikke ta med meg alle mine hemmeligheter i graven. Jeg MÅTTE lagre dem et sted. Safe eller blogg. Noe måtte gjøres. Det jeg hadde opplevd var for grovt. Det handlet om elektrosjokk, ei 18 år gammel jente på rømmen i Stockholm, urettferdig behandling av helsepersonell, psykoser, vold, angst, mani, og det å reise seg fra det hele og leve lykkelig med bipolar 1.
For jeg skammet meg ikke over historikken min. Ei heller over å ha diagnose bipolar 1. Jeg hadde dessuten erfart at jeg var ei god alenemamma for babyen min, og ei super helgemamma for eldstesønnen min. Det dømmende lokalsamunnet kunne bare ta seg en megabolle og dele den med bygdadyret.
Skammen var å skulle måtte kalle seg “blogger”.
I juni 2015 hadde jeg kommet fram til det som kjennetegner “forbipolene”: jeg kunne skrive min historikk inne på en blogg, for det var jo svært liten mulighet for at noen kom til å lese det. Hvem leser amatørbloggen skrevet fra nederste trinn på rangstigen? Bygdadyret, mens det tygger bolle? Jovisst kunne jeg blogge. Jeg behøvde ikke å si det til så mange. De første ukene ante jeg ikke engang at man kunne se lesertallene sine, og jeg visste ikke om lokal-listene. Jeg ville bare skrive. Så jeg begynte med et par innlegg, før jeg fyrte løs med historikken min. I løpet av noen måneder var alt nedskrevet, og da var skrivedilla i gang. Å skrive på blogg var en super måte å få klødd tilbake på skrivekløa på, for en skrivenerd som meg.
Mitt rykte i byen Stjørdal var preget av rufser og løgn. Jeg var i mange’s øyne en mislykket liten bladlus på villspor. Det er ikke noe jeg tror. Det er noe jeg vet, siden jeg mange ganger har fått hørt det fra forskjellige miljøer. Det e hardt å forsøke å klamre seg fast til planten, når bladet allerede er oppspist. Man er ikke bare liten. Man har null fotfeste.
Da jeg begynte å skrive, begynte mange å lese. Kanskje var det mange i lokalsamfunnet som leste det jeg skrev det døgnet jeg hadde 27 500 lesere. Vi er omkring 20 000 innbyggere i denne byen. Uansett var denne “blåggen” en effektiv rykte-killer. For hva skulle de si? Sannheten var nå å lese offentlig. Hele historien. Det var bare å tygge bolle for harde livet hvis du het bygdadyr, trolleboller og sladrehanker.
Likevel blir jeg fortsatt grepet av skam når jeg omtaler meg selv som blogger, og jeg har vansker med å si “bloggen”. Det handler om hvordan blogging ble sett på omkring 2013. Man hånet bloggere, og nektet å se på blogging som et yrke.
Jeg også. Jeg hadde fordommer som bare det.
Men vet dere hva? Det jeg føler for de fleste andre bloggere nå, er respekt. For jeg kan love dere at det er mye jobb med dette. Noen ganger kan jeg holde på i til sammen 6 timer med et innlegg. Pluss intervjuer og research i forkant. Det sies at blogging er journalistens framtid, og med avslappede skuldre akter jeg å gjøre forbipolene til akkurat det nettmagasinet som jeg ønsker. “Forbipolene” kan jeg si med stolthet. “Bloggen” derimot, kjenner jeg sitter langt inn. Ordet er i min verden ødelagt av sminkevideoer og operasjoner, slikt som jeg ikke kan assosiere meg med.
Og hva er egentlig galt med sminke? Og rosa, hva er galt med rosa? Er det ikke typisk, at alt som har med damer å gjøre, blir latterliggjort?
It’s time to wake up. En advokat sluttet i jobben sin for å bli matblogger. Hun tjente bedre på bloggen. Journalister blogger på toppen, både kvinner og menn, og bloggere gir ut bøker som havner på topplistene. De er store skrivetalenter. Forfattere og genier. Vi ser at blogging har presset seg fram som et yrke, og det er på tide å spise opp den nedlatende tonen når man tar ordet “bloggen” i sin munn. Spise opp det negative av forestilninger, sammen med den bollen.
Jeg er en av de som må skjerpe meg. Jeg må slutte å skamme meg over å være en blogger. Nå har jeg brukt lang nok tid på det. To år i juni. Skjemtes i 2 år; God damned! Jeg må kunne presentere meg selv som “blogger”, uten å unnskylde meg. Jeg sier det aldri med stolthet, men begynner å tulle med det. Enough is enough, bitch. Det er tross alt mye arbeid med dette. Og i tillegg tilalle de timene jeg skriver, tør jeg ikke tenke på all den tiden jeg bruker på å være min egen strenge redaktør. Rette skrivefeil, omforme setninger og være helt alene om ansvaret. Man skal tørre å være selvstendig og sterk, ellers leverer man ikke godt nok til at leserene gidder å pakke opp det man serverer. Det et som om jeg blir til en kritisk akademiker hver gang jeg velger å være min egen redaktør. Hver gang jeg retter på absolutt alt som er skrevet. Publisering betyr heller ikke ferdig; da er jeg på leting ette skrivefeil igjen, innen kort tid. Heltidsjobb. Det er et yrke av type heltids.
Likevel: Jeg kommer til å ta deg på tankekornet i det jeg sier jeg er “blågger”, og du mumler og ser bort. Jeg kommer til blunke alvorlig med øynene og fortsette å si: “Yeah. Jeg blågger om alle operasjonene jeg har tatt, og ellers bare mæikøpp!”
Det blir litt som da jeg bodde i ei rønne for 17 år siden, og svarte folk som spurte hvor doen min var: “Jeg har utedass. Du finner den rundt hjørnet der ute!” hvoretter jeg lo så jeg ristet mens jeg så tissantrengte besøkende løpe rundt huset på leting etter “utedassen”. God vindusunderholdning, med andre ord.
Nå er jeg blogger, og like lett som en det var å lure folk med rønnedass, er det å lure dem til å tro på rosa elefanter, operert blogg og blondblåst topplokk.
Jeg skal gjøre mitt beste i å slutte å skjemmes over å være grønn rufsere blogger, men jeg nekter å begynne å hilse på bloggen min. Hvis jeg sier “Hei blåggen” til den, kommer jeg garantert aldri til å få svar, it’s a waste of time. Just saying. Den er ord og bilder. Ingen person. Den er så forbi polene ikke noen person, så sikkert er det.