I det moderne 2017 kan jeg ikke unngå å skrive dette innlegget. Etter “Heksehammeren”, skrevet av en dritings frustrert mann som aldri fikk seg noe, år med kvinneundertrykkelse før 70tallskvinnen demonstrerte for likelønn, politiske hersketeknikker, nåtidens objektivisering av kvinnen i form av kun nakne kvinnekropper i bladhyllene på kiosken, til skue for barna i den kiosken som skal lære at “kvinnen er et brainless objekt; kun til utstilling, nytteløs innen alt annet enn bruk og kast”,
…er det på tide å presse frem sannheten:
Vi kvinner er for smarte og sterke. Dette har skapt misunnelse opp gjennom tiden.
Laget for å sette våre egne behov til side, herjet av 9 måneders hormoner og nedlasset av ekstra kilo å bære på, er vi i stand til å få et helt hjem til å gå rundt alene, og la de samme kiloene rase av, mens vi sjonglerer bruk av en intellegent hjerne med uttallige oppgaver som vi fint mestrer uten en mann. Moderne fitness har dessuten bevist av kvinnekroppen er i stand til å utvikle muskler på lik linje med menn.
De sier vi lager barn sammen; mann og kvinne. Men det gjør vi ikke. Vi kvinner tilbyr en åker å så frøet i. Mannen putter oppi frøet. Now hold on: DET er ikke å lage et barn!
KVINNEN lager barnet i løpet av ni måneder. Vi er lufta, jorden, vannet, ilden, sola og månen som skaper livet. Den lille babykroppen er stor å etterhvert bære på, og vi gir alt. Vi er sterke. Vi er i stand til å ofre alt for å oppnå målet.
I run this house. Her vasker jeg. Her rydder jeg. Her lager jeg mat. Tilfører alt vi behøver og kaster det vi ikke trenger. Som awesome alenemor kjører jeg på for å få dette hjemmet til å gå rundt. I helgen hadde jeg 4 barn her alene, dvs 2 stk i tillegg til mine egne 2, and I love it. Da er det party for meg: når det er gøy for barna og huset er fyllt opp fra kjeller til loft. Hvis mannen var det sterkeste kjønn, ville jeg som “svakt kjønn” vært avhengig av en slik en. En mann. En tassi. Men det er jeg ikke. Ikke i det hele tatt.
For noen dager siden fikk minsten feber, og det har han enda. Dvs null barnehage. Jeg elsker å stelle for ham, gi ham mammakjærlighet og ta vare på ham.
I går gikk vi tom for stikkpiller. Vi har ikke bil, så jeg måtte legge pjokken i vogna og trille ham 2 km ned til sentrum. En gang i tiden forsikret jeg meg med legevakten om at febersyke barn godt tåler å trilles ute i vogn, derfor tok jeg handlerunden med god samvittighet.
Om jeg blir sliten? Nei ikke sånn. Jeg tåler mye mye mer enn dette. Hvis jeg ikke likte å ta meg av barna mine, ville jeg blitt sutresliten. Men vi powerdamer er utstyrt med enorm kjærlighet for småtrolla våre. Vi elsker dem så høyt at vi kunne jogget til opp gigantiske fjelltopper og tilbake hvis det betydde at det redda livet til barna våre. Vi er det sterke kjønn.
Hvis en mann kan påstå at mannen er det sterke kjønn, kan jeg også påstå at kvinnen er det sterke kjønn. Jeg føler meg supersterk kjempetøff, og har enda til gode å se kroppen til en mann strekke seg ut, fordoble seg i antall liv, og lage et menneskeliv med kroppen sin over ni måneder.
Jeg kjenner menn som påstår de ikke gidder å leve uten bilen sin. Orker ikke ta buss og tog og sånn. Jeg gjør alle innkjøp via kollektivtrafikk og ei barnevogn. Jeg går, triller, bærer og løfter. Og når jeg kommer hjem fortsetter jeg å løfte, bære, vaske, bake, koke, rydde og stelle barn -med glede.
Pgr av “Heksehammeren” og alle de nonsens regler som en seksuelt frustrert og avvist mann skrev ned ut fra vill fantasi, ble tusenvis av kvinner dømt til døden som “hekser”. Det er sannheten.
Nåh. La oss ikke lure av dagens påstand om at menn visstnok skal være “det sterke kjønn”. Det er enda en tullete påstand slengt ut i løse luften av en frustrert mann en gang i tiden.
Medsøstre: hvordan kan dere tro at kvinnekroppen, som bar frem guttekroppen som så ble til en mann, er det “svake kjønn”?
You’re THE POWER, WOMAN!
…jeg hører den lille toåringen hulke, så jeg løper opp trappen for å holde ham i armene og gi ham vann, drevet av en superkraft som heter kjærlighet. Takk og pris for at jeg er KVINNE!
