Kjære potomacdamer. Jeg hadde, som dere ser på bildet under; tatt på meg sokkene til sønnen min i farta, ryddet, vasket, sendt eldstesønnen på 8 og tantebarnet på 5 med farmormora si og lagt ned 2åringen og tantetoåringen for dupp. Det var på tide å legge seg ned på sofaen som et slakt og gjøre det man skal bruke søndagene til: avslapning.
Så begynte jeg å trøkke på fjernkontrollen, og der fant jeg dere. Et knippe levende kjempebarbidukker i full krangel rundt et bord. Hva er dette, tenkte jeg, pinlig berørt. Voksne damer? Så sjekket jeg ut mer info. “Real housewifes of Potomac”. Wow. Hvis jeg skulle tittulere meg med noe in public, ville jeg aldri i verden degradert meg selv til noens “wife”. Meg om det. Dere om dette.
Om jeg ikke var lykkelig fra før, ble jeg iallefall tusen ganger gladere av denne rævva underholdningen. Samtidig: god damned som jeg føler med dere. Det må innerst inne føles forferdelig fattigslig å ha så random smålige holdninger til livet, at dere må skape barbie-drama og kalle hverandre “dum”. Hvis jeg hadde masse penger, ville det gitt meg så mye glede å hjelpe andre mennesker med de overflødige ressursene. Just saying.
Jeg er så GLAD og LYKKELIG for at jeg slipper å sitte rundt Potomacbordet deres utkledd som kjempebaby, unnskyld; kjempebarbie, i full intrigekrangel med de andre plastikkdukkene.
God søndag fra real housemama of Stjørdal
