Jeg har fortsatt tårer i øynene, og hver gang jeg ser på den blir jeg fylt med både trygghet og salig takknemlighet. Det første jeg gjorde da jeg løp inn døra i dag, var å sette den oppe på ei hylle. Men det var feil hylle. Den måtte få en annen hylle med bedre plass. Nå sitter den der med lukkede øyne og passer på oss.
For et og et halvt år siden begynte jeg å lete etter henne. For en gang i tiden mistet hun sin sønn. En dag i 1990 rant det over for et mobbeoffer på Stjørdal, og han reiste sin vei for godt. Det betydde alt for meg å finne mamman hans for å spørre om jeg kunne få skrive denne historien.
Jeg har ikke sett henne på et år. Ble så glad i henne og søstra til Johnnis da jeg ble med på reisen tilbake i tid, og fikk skrive om noe som egentlig var ubeskrivelig.
Vi skulle møtes igjen i dag. Ta en kaffe på en kafé i Stjørdal sentrum. Prate om akkurat det vi følte for å snakke om, og planlegge veien videre. For vi gir ikke slipp på hverandre så lett, nei.
Plutselig satt jeg der med en stor, hvit, nydelig engel i fanget, en vakker, hvit duk, og tårer som presset på. For ikke å snakke om frysningene på armene mine. Tenk at mamman til Johnnis ga meg en stor engel, og en hvit duk..
For meg betyr det mer enn noen ord kan beskrive, og denne engelen skal jeg aldri sette ute. Den hører til inne her hos barna og meg.
Tusen tusen takk, Marianne. Alle har noe å lære av deg. Du er jo som en engel selv. Og alt du bærer på er du villig til å vise oss andre, selv om det krever mye av deg å åpne den sekken. Nå gleder jeg meg til å ta en kaffe hjemme hos dere. Du er et varmt menneske, og jeg skulle ønske alle var like hjertelig klok som du. Så jeg sender en klem fra Stjørdal og over fylkesgrensa i kveld. Det er en engleklem.
Lille Johnnis sin historie kan leses inne på denne linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html.
