Han hvisker ivrig, mens han holder pekefingeren opp. Som en jeger som har fått øye på et byttedyr: “Mamma.. mamma…! Seh! GULL!”

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Så kaster han det i lufta. Jo takk, jeg vet godt hva “gull” er, og nå aner jeg ikke hvor det gullet havnet. 

Det er leggetid, og toåringen skulle egentlig ha sovna da det egentlig var leggetid for et par timer siden. Det bruker sjeldent å være noe problem, men akkurat i kveld er han visst altfor godt humør til å sove. 

Jeg prøver å unngå å minne ham på at han kan synge en nattasang. Ikke for det, han synger lyst og vakkert som en engel, men for tiden er det kun en egenkomponert låt som gjelder, med bare en setning: “En liten pomp!” Den går som følgende, med sammenknepne, kjekke seg – øyne: “Øøøh, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp!” Osv. Men den lysteste stemmen man har.

Jeg har vært svært eksponert for den sangen, og har nok fortrengt den såpass, at det skal sies at det er mulig der ikke er snakk om en “liten” pomp. Jeg husker ikke. “God”, “stor” eller “liten”; i toåringen sine sammenknepne øyne er den kjempemorsom, om og om igjen. Og selv greier jeg ikke å holde meg jeg heller, hvilket tredobler innsatsen fra den lille rockestjerna mi.

I dag tok vi fri fra barnehagen, og minsten ville hjelpe til da jeg skulle bake knekkebrød. Han ville smake på frøblandingen, og det fikk han. Siden han ikke likte det, spyttet han det tilbake i bollen, sammen med resten av de udugelige frøene. Takk, lille venn, fint at du tenkte på å ikke la maten gå til spille. Og når jeg tenker meg om: beklager til min bror, hans hustru og deres tre barn i dag, for at jeg spurte gjentatte ganger om de ville ha hjemmebakt knekkebrød. De som har småbarn selv, sa nei. De lukta nok den lunta jeg selv hadde glemt. Jeg lover: hadde GLEMT!

Toåringen min du er så søt. Gull i munn har du, selv om du enda ikke har lært deg at du kan spise gullene dine fremfor å kaste dem rett til værs mens vi ligger med trøtte hoder på hver vår pute oppi mammasenga, så vi ikke aner hvor den snørra havnet. 

Jeg vet ikke hva som er best, gullene dine, danseshowet ditt i stua, utspytting av mat du ikke liker eller prompelåtene dine: men du er konge, din prins, og jeg digger deg bigtime. Du får meg til å le av ting en voksen aldri ville fått meg på latterkula av. Hvis ei venninne hadde kastet snørr på meg hadde jeg blitt oppriktig bekymret. Og dersom fyren bak kassa i butikken gjentatte ganger hadde sunget “En liten pomp” til meg med rockeknipøyne, ja da hadde jeg blitt enda mer bekymret. (Akkurat der hadde jeg nok ledd. Det må jeg innrømme 😂)

…men DU, du greier å få mamma til å le bare ved å løfte en finger 😙