Det drysser grenseløse gaver over meg hver eneste dag. Gull. Diamanter. Perler og sølv. Skatter og verdier uten tall. 

Det er en liten barnehånd som stryker på hånda mi. En lys stemme som sier “Mamma dtå opp!” 

En skolegutt som løper etter meg for å leke sisten. Latteren hans når han tar igjen meg. Gleden i øynene hans når jeg leker lego med ham.

 

Siden jeg ikke finner ord, er språket mitt tårene som presser seg fram. Svien i øynene. Redselen som blander seg med gleden, og kjærligheten som smelter all verdens isbreer. 

Langt inne i mitt indre landskap vet jeg det. En dag skal de gå egne veier. En kveld ligger jeg der alene, uten små bløte barnekinn å stryke på. Uten vakre minyatyrfjes å forundre meg over. At det går an at de faktisk finnes. Hvordan skal jeg kunne greie å venne meg til det faktum, at jeg en dag ikke får passe på dem slik jeg kan nå? 

 

Jeg kommer nok til å savne den kjekke sjuåringen og alle de koselige svarene han har å gi. Kommer nok til å savne toåringen som kryper inntil meg i mammasenga og stryker meg på armen. Han ser meg så alvorlig inn i øynene. Det er som om vi har levd sammen før. Jeg kjente igjen de øynene da han ble født, så jeg sa: “Der er du ja. Deg har jeg møtt før.”

Synet av to guttefjes som smiler og ler fornøyd, er alt jeg kan ønske meg. To varme klemmer er rene gavedryssene. Jeg var aldri forberedt på denne overveldende kjærligheten. 

 

Jeg er mamma. Tenk at jeg får være mamma. Og ingenting er så skummelt som det å kunne miste de du elsker. Eller å måtte reise fra dem for evig og alltid. 

Så hver kveld ber jeg til en høyere intellegens om å være så snill å passe på dem. Å aldri la det skje dem noe fælt. Om å få lov til å bli så gammel, at jeg får følge dem på deres ferd. 

 

Om jeg bare kunne fått være her og nå for alltid. Gni hodet ned i madrassen og høre en liten toåring puste rolig. Glede meg til å hente en ivrig sjuåring på skolen i morgen, så han får ha mamman sin alene et par timer før vi henter lillebror. Om jeg bare kunne foreviget dette øyeblikket, og dra tilbake til det når jeg ville.

Men livet er å gi slipp på øyeblikket og motta det nye. Uansett hvor inderlig jeg holder fast på to gutter’s barndom, må livet gå videre. Hver dag. To små babyer har allerede blitt to mye større gutter, som liker å rocke rundt på stuegulvet, og som elsker at mamma er med på leken. 

 

Jeg kan få dem til å le nå. Så lett. Så enkelt. Jeg kan gjøre dem glade. Det er bare å lage en lasagne eller mikse sammen taco. Jeg kan dysse dem i søvn med en låt jeg finner på der og da, og trøste dem ved å overrøse dem med ekte mammakjærlighet. 

En dag er jeg ikke der. Da må de klare seg alene. Fly ut av redet og øve seg på ikke å ramle i bakken. Men det redet skal de huske som så godt og trygt, at de gjerne flyr tilbake innimellom. Og jeg skal re myke varme senger til dem, og lage kakao og taco. Stryke dem på voksne kinn og minne dem på 

 

at de er høyere elsket enn himmelen, fra evigheten og tilbake igjen.