Du ser det på de livløse øynene. Den usunne framtoningen. Den slappe kroppsholdningen. Du hører det på stemmen. På lyden av tunge fotsteg. Ja, du kan søren meg sikkert høre det på lyden av prompen dems også. De er menneskelige blodigler, og de suger seg fast til friskt blod; stjeler det fra deg og tilsetter en dært rykter og et knippe sladder: da livner de til for et par sekunder…

…men lufta går ut tvert de hører om andre’s suksess. Tenner som biter sammen lager innbitte ord på tverre: dette må de ødelegge. For enhver pris. Snu alt du har sagt til det minner om suppa til kokken til Sabeltann. Med kommentarer. Med kroppsspråk, og med farlige rykter.

Problemet er at de kan skuespille. Slike bygdadyr er i slekt med nett-troll, og kan skjule seg bak fake fasade i det du blir kjent med dem. Ååå så søte. Søtere enn kattunger. Mykere enn kaninunger. Snillere og mer omgjengelige enn Mor Theresa. For et par uker. Eller måneder. Sjeldent går det et helt år.

Så. Pang. Du får nok av det store egoet bak den bristende fasaden. Den altfor gamle muren med huller i, som iblant avslører sure oppstøt av falskhet og sinnatagg. Dessuten kjenner du at noe ikke stemmer. At du savner en viss energi blant alt rotet og skitten et bygdadyr greier å produsere rundt deg. All klagingen. Sutringen når du forsøker å hjelpe til å rydde. Alt uinteressante sladderet. Ja det er dessuten som om all verdens små forkjølelser forvandles til livstruende sjukdom når det rammer bygdadyret. Du får ikke bare nok; du vet du må kutte kontakten.

Lite gleder deg så mye som når du får høre på bygda utenfor byen, at “bygdadyret ikke vil ha noe å gjøre med sånne som deg”. Du jubler og hopper av glede. For selv om du vet sannheten; at det var du som kuttet all kontakt i utgangspunktet, vet du hva dette betyr; at du ikke kommer til å høre flere sure bygdadyrprumper og sure oppstøt fra den kanten. Nå kan du konsentrere deg om alle de positive og sunne gladfolka som har freshe friske ord å tilføye tilværelsen din, og som tåler din suksess hver gang den titter fram. 

Du hører bråket fra fjerne vulkanutbrudd, og du kjenner grunnen under deg riste. Innerst inne vet du godt at det er det sure bygdadyrvesenet som peser ut med stygge rykter om deg, og forsøker å velte ethvert lass du stabler på bakken din. 

Kanskje er du en snill slags nissealv som altfor lenge tilgivende har overhørt bråket og vaklet på ustabil grunn. Å la sladrehanken smake sin egen medisin har aldri vært et alternativ, selv om du vet du også vet for mye om vedkommende enn vedkommende ser ut til å huske der det vakler rundt på sin egen vulkan.

Noen ganger et det nettopp en slik egen medisin som kan stanse en usunn kvakksalver av en fake animaltass. Iblant er det lov å ta igjen, vet du. Trampe hardt i bakken så jordskjelvet stopper, og fortelle hvor det stødige bordet ditt så skal stå. Det er ditt liv, og ingen kødder med DEG, hva? Sånne medisiner er enkle å koke sammen, og du har allerede alt du trenger. Bygdadyr er nemlig vettskremte for selv å bli utsatt for sine egne salver.

Du har nok fått inntrykk av at bygdadyret er skummelt. Men det er som med scaryspice skjønner du; bare jøggel. Hun eller han er nok slettes ikke farlig i det hele tatt. Verst vil det bli dersom du ikke snarest forteller dyret hvem som bestemmer i ditt liv. Minn vedkommende på at du ikke er den eneste som brukte å prate i relasjonen, og at dersom h*n skal drive å snakke, ja så har du også faktisk forlengst lært deg talens kunst. 

Et dansk ordtak lyder: “Du kan velge at brende i hælvete, eller selv at være en satan”.

Til slutt; det forebyggende arbeid mot å tiltrekke deg flere av bygdadyrslekta. Hvordan ter du deg når du kommer ut for mennesker som for enhver pris skal informere deg om alle sykdommene sine, for ikke å snakke om alt det andre de opplever som tragisk i sine liv? Greit nok å være en snill nissealv; men er det egentlig “snilt” å gi for mye oppmerksomhet til andre’s lidelser? En ting er å være en venn. En helt annen side ved livet’s tragiske sider er å plutselig stå og lytte til en nærmest ukjent bekjent sine tragedier. 

De verste bygdadyrene er selvsentrerte selvmedlidere. Det blodet de suger seg selv tom for, handler mest om det blodfattige i en stakkarslig og trasig tilnærming til livet. DISSE MENNESKENE TRENGER IKKE MEDLIDENHET. Og baserer du et bekjentskap med dem på å lytte til alt det negative de for enhver pris ønsker å fokusere på, da gjør du det på eget ansvar. 

Du kan være sikker på at et menneske som muntert snakker om positive sider ved livet sitt, også fokuserer på det positive ved alle andre i sin omverden også. Hva tror du en egosentrisk selvmedlider fokuserer på hos andre? 

Relax. Du kan både føle med dem og påstå at du har det travelt. Du kan med god samvittighet unngå dem. Det er ikke din oppgave å redde dem. De blir heller ikke friskere av å bruke deg som klagemur. Tvert imot. 

Tiltrekning av type mennesker kan du styre. Men rykteflommen etter du har havna i hengemyra, kan du ikke kontrollere.