Det er altså 21.mars. Dagen da vi skal markere Downs syndrom. Vi kler oss i to forskjellige sokker for å markere med rockesokkene våre at vi synes det er ok å være annerledes.
For å være helt ærlig, så går jeg i to forskjellige sokker rett som det er. Men i dag joiner altså resten av landet også.
Men hva med ellers? Hva med de resterende dagene av året? Ser du dem? Hilser du? Snakker du med dem i busskøa? Wave a love, and you will get ten times back.
Jeg har selv bipolar 1, og er altså annerledes, jeg også. Hvis noen ga meg en knapp, hvorpå jeg kunne trykke bort diagnosen min, ville jeg ødelagt den knappen til evig tid, slik at ingen kunne ta fra meg min annerledese prikk over ien. Fløten i sausen min. kremtoppingen min. Min bipolar. En sykdom jeg håper de aldri greier å utrydde. For enhver gave har sin ubrukelige emballasje. Enhver eple har sin uspiselige og usmakelige skrott. Jeg må daglig kvitte meg med det unødvendige, til jeg sitter igjen med den søte presangen et eple kan være.
Det finnes noe genialt over de med Downs syndrom. Ofte noe varmt og hjertelig. Når jeg snakker med dem, har de ofte like smarte svar som en person i hypnose. Logikken er annerledes, men hvem har rett? De som lever i nuet, eller den formede a4hjernen som er for preget av uttenkte svar til å gidde å gå i dybden…? Jeg mener de svarene en med downs syndrom som lever i nuet, har å komme med, er mer interessante enn de svarene en såkalt frisk person ville gitt. Og jeg synes at ordene til en med downs kunne vært nyskapende i samfunnet.
Hva om det er en slags genitype vi har med å gjøre her? Hva om vi satte oss ned og lyttet til idèene og tankene deres? Jeg ville mye heller lyttet og lært, enn å sette dem ved en fabrikk’s samlebånd.
Det er samfunnet som må tilpasse seg, ikke de som må tilpasse seg samfunnet. Og ikke bare kun en dag i året! Vi må inkludere; finne plass i arbeidslivet og høre på hva de har å komme med. Nå!
Her i hjembyen min Stjørdal, registrerer jeg med glede hvilken respekt som vises i det flotte, nye spesialtilpassede boliger bygges opp. Men vi må ikke stanse der. De skal ikke være utenfor. Kan vi ikke tenke nytt, og forme samfunnet slik at det er plass til alle slags diagnoser her?
Jeg og mange med meg bærer på talenter som går utenfor enhver utdanning. Det er annerledes kunst, annerledes musikk, annerledes måte å skrive på, annerledes tankegang og annerledes væremåte. Våre yrker kommer kanskje snikende inn på samfunnet i løpet av neste århundre.
Man måtte finne opp barnehageyrket, legeyrket, advokatyrket og alle de andre yrkene også. Veldig mange yrker er enda ikke oppfunnet or made space for.
Og jeg kan love dere det, at de yrkene man kan finne opp for de med Downs syndrom, will blow your mind, og få deg til å spekulere på hvem som i virkeligheten er syk. Den tilstedeværende hjernen i nuet, eller den miljøskadede stressa hjernen på overflaten?
Jeg ville blitt frustrert og sint dersom mine talenter ikke fikk leves ut på min egen måte. Dersom jeg måtte innpasse meg i en trang og vond form skapt av det moderne travle a4-mennesket.
Jeg ville ikke synes det var nok med en eneste dag i året på å utvide denne formen en millimeter. Jeg ville blitt sett, hørt og inkludert. Ikke bare i form av ulike sokker innen en 12timers form en sjelden gang i blant.
Kjære du med Downs syndrom. Jeg tror på deg. Jeg ser deg. Jeg skulle gjerne sett deg enda mer. Tatt en kaffe med deg på en kafé. Ruslet en tur sammen med deg og vennene dine på stranda en varm sommerdag når alle andre er der nede ved sjøen. Jeg har aldri sett deg der da, samme hvor varmt det har vært. Jeg tenker på deg oftere enn en dag i året, og mener du har ressurser å gi i vår lille by, som ingen andre enn akkurat du kan. Du er helt rå, og du er fantastisk unik. Vi snakkes og vi hilses! Klem fra meg.