Hvis man roser en lærer, roser man da hele landets lærerstab?

 

Nei. Hvis du skryter av at en lærer har behandlet deg bra og lært bort mye nyttig, da vil det slettes ikke si at du roser hele Norge’s skolesystem. Ikke alle skolens ansatte heller, god damned. Hvor ble det av det ytringsbefridde land, i tåkemørket her nordafor jante og østafor loven?

Jeg er ikke sint. Ei heller skuffa. Bare river meg litt i håret.

For jaggu er det noe slående ironisk ved alle hatkommentarer: de skriver en del om noe som jeg aldri ytret en eneste bokstav om, og prøver å pålegge meg dårlig samvittighet for mine frie ytringer, noe som desverre ikke går an. Jeg er ikke mottakelig for å ta på alvor oppgulp fra folk som ikke har lest de siste setningene i dette innlegget som jeg nå skriver om. Fikk du det ikke med deg kan du lese det her (og les gjerne de siste linjene først dersom du ikke har tenkt å lese alt. Legg også merke til at det står at jeg forstår det slik at det faktisk blir begått feil av barnevernet) : http://m.forbipolene.blogg.no/1486981676_barnevern_handler_om__verne_barn_ikke_om__verne_foreldre.html

 

Jeg la ut dette innlegget for noen dager siden, som jeg ikke ante kunne være av særlig interesse. Det er vel normalt, at noen av oss har møtt de deler av barnevernet som har funka. I innlegget kommer jeg med forslag til endringer, og jeg skriver at jeg tror at grove feil også skjer. Det er bra med demonstrasjoner og forferdelig trist at det er gjort så store feil at så mange saker kommer opp i menneskerettighetsdomstolen. Jeg har jo aldri møtt disse saksbehandlerene, og for min del kan det selvfølgelig hende at store feil er begått. At jeg roser 4 godhjertede, stødige, kloke og oppbyggende kvinner som jobber innen barnevern, betyr ikke at jeg betviler foreldrene til de i såfall svært sårbare barna. Jeg har fulgt med, og grått mine tårer for de barna hvor det kan se ut til at de er feilbehandlet, og jeg mener også at endringer er det eneste riktige.

 

Som om jeg går i forsvar av barnevernet, bare fordi jeg av erfaring reagerer på medias vinkling av enkelte saker. Som om jeg snakker om hele landets barnevern, bare fordi jeg helt ærlig ikke kan påstå annet enn at tilsammen 4 ansatte innen barnevernet her i Trøndelag virkelig behandlet barna mine og meg kjempebra. At de styrket selvtilliten min som mamma, og fortalte meg at jeg ikke behøvde veiledning, som jeg mente selv, men at jeg trengte å få høre det i form av ros når jeg gjorde noe riktig.

 

Det er et helt år siden første gang jeg gikk ut på bloggen med innlegget “Positivt barnevern”, langt utenfor debatt, kun en loggføring her inne. Og det er hele to år siden jeg skrev hele historien her inne, så for meg er jo ikke dette noe nytt. For et år siden hadde bv henlagt en sak jeg selv hadde etterspurt. Selv om de hadde boostet selvtilliten min etter tidlige tiders tøffe tak, og jeg var klar for en tilværelse uten dem til stede, ble jeg oppriktig litt trist den dagen jeg sa farvel til to hjertelige damer. To damer som hadde ledd med meg, følt med meg, styrket meg og heiet på meg som mamma, slik at barna mine fikk en stødig og sterk mamma med selvtillit. Altså to av de fire jeg har positiv erfaring med. En epoke var over; og jeg glemmer aldri hvos vakker den var.

 

Tåles det ikke at alle får fortelle om sine opplevelser med debattens kjerne? 

 

Jeg har blitt spurt om å uttale meg muntlig om dette, og det har jeg svart ja til. Men det er først over helgen. Ingen hatkommentarer fra folk som har misforstått, plager meg. Ikke blir jeg såret av det heller. Slike kommentaret blir smårusk i forhold til hva jeg har opplevd.

 

Dette er et svært vanskelig tema for meg å gå i dybden av når mandag kommer, og jeg skal prøve å holde klumpen i halsen såpass i sjakk at jeg greier å snakke om det. Den dag i dag er jeg frisk, stødig og sterk, og mitt yngste barn bor hos meg, mens mitt eldste barn bor hos pappan til barna våre, og er her på normale samvær. Men en gang i tiden, lenge før jeg ble mottakelig for offentlig støtte; da var det jeg som var den triste, nedbrutte mamman. Jeg som ikke maktet stor annet enn å prøve å holde følge med mine egne følelser. 

 

Ideéne jeg har om tverrfaglig samarbeide mellom et foreldrevern og et barnevern, som jeg skriver om i innlegget, har jeg faktisk fått testet i praksis. Men det var jeg som tok initiativ til, og satte sammen ansvarsgruppen, ikke noen fra det offentlige. En ansvarsgruppe bestående av barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, helsesøster og oppfølgingstjeneste. I jevnlige møter gjennom svangerskap nr 2 samarbeidet alle disse instansense med hverandre slik jeg ønsket, og de slo ring omkring babyen min og meg den dagen han kom til verden. Et sikkerhetsnett. Det betydde alt for at det skulle gå bra denne gangen. Vi har den gruppa nå også, 3 år etter, bare unntatt barnevern og helsesøster, og med en dame fra familieteamet. Dette er dyktige folk, og jeg får lært massevis. 

 

Hva om det kunne finnes et system fra statens side, for alle de som i en sårbar situasjon ikke tør eller makter å selv oppsøke alle nødvendige etater? 

Jeg var klok av skade. Hadde opplevd det motsatte, og visste at hvis jeg ikke tok ansvar selv og samlet ei gruppe, stod jeg alene. Men poenget mitt er at alle de foreldrene som blir stående igjen alene, faktisk ikke får opplyst om noe tilbud. Og det er staten som burde ordne opp i dette.

Jeg har enda ikke sett noen intervjue den gruppen som kaller seg barnevernsproffene. De ungdommene som selv har erfart å være barnevernsbarn, og hvilke erfaringer de har. Kanskje finnes intervju i media, uten at jeg har fått det med meg.

La oss høre på de voksne barna. De som føler seg feilbehandlet av barnevernet. Hva gikk galt? Hva bør gjøres annerledes? Hva gikk bra? Samfunnet skylder de av disse menneskene med arr på hjertene sine, at det ryddes opp i det som gikk galt. Det finnes noen lærere på enhver skolegård. Ja det finnes noen hjerter i hvert et barnevernskontorlandskap, som vi kan beholde i det nye systemet. Som kan lede an og vise vei for alle de andre som befinner seg i riktig landskap. For det kan virke som om det også finnes noen i alle yrker, som er villfaren og i feil landskap. Men akkurat i barnevernet, er det for viktig til at feilgrep kan skje. Det handler om uskyldige små barn, og det er for viktig til å overse den minste lille detalj i kontorlandskapene. Da må vi også ta med oss det som faktisk funka.

 

På facebook skrev en bekjent av meg om hvordan hun hadde forstått innlegget jeg skriver om her. Om det at dersom man roser en lærer, gjelder det ikke hele lærerstaben. Hvordan er det med deg? Er du villig til å forstå at det å rose et par barnevernsansatte kun betyr å rose et par barnevernsansatte? Eller tror du virkelig jeg kjenner alle barnevernspedagoger i hele landet siden jeg uttaler meg om hvor positivt 4 stk av dem har behandlet meg?

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg