Minner fra helvete skaper himmelsk nåtid

 

I dine øyne er jeg nok ekstrem. Ja det er kanskje det du tenker. Eller kanskje ikke etter du har lest dette. Men det faller inn under gåsa og den prellinga for min del. Sånn er det, og slik er livet mitt. Jeg trives med det, enten du tror det eller ei.

Hva er en mor i stand til å gjøre for barna sine? Hvor langt er hun villig til å gå for deres velvære. Langt, I tell you. Veldig langt. Så langt som overhodet mulig.

Jeg skal nå la dere lesere få innsyn i min tankegang som mamma. Hva jeg gjør, og hvordan jeg planlegger det hele ut fra min verdens to stjerner; en star på to 2 og en star på 7.

Begge to er for meg så ubeskrivelig verdifulle, at alt annet i verden forsvinner i mengden. Jeg lever og ånder for at disse to gutta har det bra. Det er som om de er superstars  Ja, det er større for meg å møte dem begge to, enn å treffe Madonna, Pink og Metallica på en gang. Hver bidige gang jeg ser på de vakre små fjesene, omrokkerer hjertet mitt alt i min tilværelse, og jeg sirkulerer rundt dem. Selvfølgelig, tenker du. Ja, selvfølgelig. Men jeg vet hvordan det er å falle sammen i grus etter å komme ut fra barsel uten babyen min i armene. Jeg vet med både hjerte og hjerne at de to gutta mine ikke er noen selvfølge, og at heller ikke et eneste minutt sammen med dem er å ta for gitt.

 

Det var ikke bare å starte på medisin lithium. Men jeg tilpasset meg. Gikk kurs om diagnosen de mente jeg hadde, og lærte at jeg hadde bipolar. At jeg måtte ta medisin for å bli frisk. Og slik startet jeg. Jeg hadde bodd i en lite egnet leilighet for barn, så jeg flyttet. Hadde blitt mamma. Uten babyen min å kjempe for, hadde jeg nok rømt fra det hele. Men nå var jeg mamma.

 

Så ble jeg mor igjen, etter et svangerskap med diabetes og insulin i en forrykende vals av strengt kosthold. Diabetesen forsvant da jeg ble mamma igjen. Men nå var jeg utsatt for å få diabetes senere. Jeg tillot meg to år med normalt kosthold, før jeg skjerpet meg og gikk over til lavkarbo. Jeg hadde blitt mamma igjen, og ønsker å leve, frisk og lenge Derfor tok jeg grep før jeg møtte diabetes i døra. Det er så mye deilig, god mat å spise for å sikre helsa mi. Det er så mye mer fristende å leve i 10 ekstra år, enn trollgullet som glinser i det lusfargede grisehudgodteriet. 

 

Jeg har ikke bil. So what? Det går busser. Jeg er mamman som lesser full tom barnevogn med matvarer mens minsten er i barnehagen. Det går så bra att.

Økonomien handler også om barna, og jeg kjenner meg heldig som kan kjøpe best i test ansiktskrem til 67 kroner, og den billigste øyekremen. Mange i verden har ikke tilgang til slike goder. Min luksus er å få være mamma. Ja jeg husker så godt alle tårene jeg gråt, bak Østmarka’s lukkede dører sommeren 2009. Jeg hadde brystene fulle av melk, men ingen baby å gi næringen til. Å ikke gråte over spilt melk, var umulig. Trøsten var at barnet mitt levde. Og nå måtte jeg selv overleve, så den lille gutten fikk vokse opp med en mamma i live. Jeg ble redd for å dø i trafikkulykke før jeg fikk holde min lille venn i armene igjen. Bare en gang til..

Bare en sjanse til.

Å få være mamma til gutten på bildene.

Min største drøm.

 

Årene gikk og jeg hadde bestemt med en underskrift at det var best min lille gogutt fikk bo hos pappan sin, mens jeg tilbød et samværshjem. De samværene ble til en diamant som jeg slipte på time for time. Dag for dag. Uke for uke, måned for måned og år for år. 

 

Så skulle jeg altså bli mamma igjen. Den dagen jeg visste at et nytt liv vokste i magen min, var jeg klar for å utvikle meg videre. Det var ei hinderløype med medisinøkning, lave jernlagre og diabetes, mens magen vokste. I tillegg var jeg alene om å ta meg av Mathias, som under svangerskapet bodde mye hos meg. Han syntes nok jeg var en treg flodhestmamma, men vi var glade for å være så mye sammen, og han elsket å kjenne lillebror sparke inni mamma’s mage. Jeg dannet et nettverk av alle tenkelige instanser i kommune og på sykehus for å utgjøre en ansvarsgruppe. Jeg gjorde alt for at det skulle gå bra. Denne gangen reiste jeg hjem fra barsel med en liten gutt i armene mine, svevende på en lyseblå sky. Han skulle hete Even, og storebror Mathias var stoltere enn alle hanene i hele verden. Mitt hjerte boblet over. Hva kunne måle seg med dette? Jeg gråt av glede hver dag. Det var ikke bare barseltårer. Det var gleden i et mors hjerte klok av skade og klar for nye tider, og jeg danset rundt på stuegulvet med babyen min i armene, og leste tegneserier for storebroren. Jeg hadde aldri vært sterkere. Aldri vært friskere. Dette skulle jeg klare, og jeg søkte svar i ansvarsgruppa rundt babyen min. Da barna hadde sovnet for kvelden, sjekket jeg leiligheten for alt, før jeg la meg selv. De skulle være tryggest mulig. 

 

Jeg opplevde svik fra enkelte som i utgangspunktet lovte å stille opp. I stedet måtte jeg gjøre all jobben selv, men det skulle etterhvert vise seg å bli en velsignelse. Å gjøre alt alene var enklest og mest praktisk. Dessuten var jeg omringet av et stort nettverk av gode venner, familie og ansvarsgruppe. 

 

Mange vil kanskje påstå at det var å gå inn i Løvens hule å ha slike selvvalgte møter med barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, kommune og sjekk av barnet hos bup. Men hvorfor? Vi tenkte alle det samme: barna først. Jeg var løven her, og ble behandlet på en måte jeg ikke helt greier å beskrive. En respekt og godhet som jeg ikke kan forklare dere. Et barnevern som ga meg kloke ord, tilbakemeldinger og evnen til å løfte opp selvtilliten i meg som mor. En psykiatri som backet opp meg. Et familieambulatorie som stod i bakgrunnen og sørget for en strålende start og profesjonelle sjekkpunkter av barnet mitt. En kommune som slo ring omkring det hele i form av nødvendige samtaler med profesjonell oppfølgingstjeneste. Det var bare jeg selv som var kritisk til meg selv under hele prosessen, og jeg vokste. Grodde. Blomstret.

Jeg er den samme dama, men jeg er så forandret. Så mye klokere, selvbevisst og selvsikker. 

 

Barna mine har det best hvis mamma er tilstedeværende, glad, positiv, uthvilt og jordnær. Da elimineres også alkohol. I det hele tatt behøver jeg ikke alkohol, og jeg liker ikke å bli svimmel og rar. Jeg er mamma til to, og det er dem jeg er glad i.

Minsten får sovne med armene rundt halsen til mamman sin hver kveld. Jeg har ingen kjærest, og har heller ingen planer om å skaffe meg det, så vi har ingen å ta hensyn til. Det måtte såfall blitt en fyr som synes det er hyggelig å låne gjesterommet i kjelleren. Not my problem. Virkelig. Jeg er først og fremst mamma.

Ungene mine har best av et lykkelig hjem med masse latter, liv og røre. Derfor sier jeg til meg selv i speilet hver kveld: “Jeg tenker nå positivt, så jeg er nå lykkelig!”, blant alle de andre affirmasjonene. At det funker å snakke positivt til meg selv, vet jeg av erfaring. 

 

Uten å utlevere 7åringen min, skjedde det noe for et par uker siden som gjorde ham lei seg. Så jeg tenkte han trengte noe å glede seg til. Jeg inviterte 3 kompiser fra stedet der pappan til barna bor, på “kids party”, der to av dem skulle overnatte. Så kjøpte jeg inn pølser, brød, lomper, brus og masse godterier. I flere dager har jeg kost meg med forberedelsene; ryddet og vasket til en spesiell helg for Mathias. De fikk hele kjelleretasjen å boltre seg på, og de fikk løpe og herje omkring i huset så mye de ville.

 

Etter latterkramper i sengene der nede, sa Mathias: “Åh, æ ska aldri gløm den kvelden her!” 

Jeg kunne vasket, ryddet og handlet inn i ukesvis for å høre min eldste sønn si noe slik. Da visste jeg at jeg hadde gjort det riktige. Jeg er mamman hans. Det er mitt ansvar å bidra til at han føler seg lykkelig, trygg og glad. Så jeg lovte at vi gjør det samme om 2 uker; inviterer venner og tilbyr overnatting.

 

Hvis jeg trener: lever jeg lengre, blir jeg mer konsentrert, holder jeg meg lykkelig, bidrar jeg til min egen friske helse, skaper jeg meg et tålmodig sinn. Alt dette er bra for barna mine. Så jeg jogger fordi det er billigere enn treningssenteret jeg trente på før  Jogger i regn, snø, vind og sol. For jeg er mamma.

Om jeg har “et liv i tillegg”? Det er barna som gjør meg så lykkelig, at jeg elsker dette livet. Man lever ikke to liv etter å ha fått barn. Man er foreldre hele tiden. Twentyfour. Jeg digger å gå ut på byen og drikke kaffe mens andre drikker alkohol. Jeg elsker å spise sunn mat og trene. Å arrangere fundays med besøk for barna, er noe av det morsomste som finnes. Å jogge med musikk på ørene er et kick, I tell you. Ja, jeg har så mye mer liv inni meg nå, enn før jeg ble mamma. 

Og mens jeg humper rundt med handlebarnevogna mi, etter den heftige joggeturen min, i det jeg tenker etter hvor mye husarbeid som gjenstår før det braker løs med barna sine lekekamerater og venninner, da er det godt å være meg. For da er det godt å være barna mine.

 

Et lite smil i mine sønners øyne, er verdt løpende livstilsendringer for min del. Jeg vil være til stede. Vil gjøre mitt for å øke sjansene til å leve lenge, og påvirke ungene mine positivt med et friskt sinn og godt humør.

 

For jeg fikk flere sjanser enn å ligge på en klissvåt gråtende trist dyne på en institusjonspreget seng uten babyen min i armene mine. Jeg fikk sjansen til å bestemme meg for å bli frisk, og til å gjøre tiltak for å holde meg frisk. Sjansen til å skape en ny verden. En ny fortid å se tilbake på i framtiden. En lykkelig ending, og en splitter ny start. 

I mine øyne kan jeg gå så langt; så innmari langt, for å skape dette trygge, gode, lykkelige hjemmet. Å velge avholdenhet, hardtrening og lavkarbo, er for meg småtterier. Jeg kommer til å gjøre valg i framtiden som vil kreve mer viljestyrke enn dette, og jeg kommer til å gjennomføre alt med glans, siden motivasjonen er barna mine. 

 

For. I en mamma’s hjerte sitter en smerte.  Et minne lagd av kjærlighet, et skinn av ren ærlighet. Et minne hun trygt i sinnet kan gjemme, men aldri aldri glemme.

 

Hver dag er en ny mulighet, sier de. For meg betyr denne muligheten å leve på en måte som gjør meg rustet til å gi barna mine en så god start som overhodet mulig. For evig og for alltid, vil jeg gripe denne muligheten.

 

Jeg skal aldri aldri svikte dere, hjertene mine 💙💚

 

 

2 kommentarer
    1. Så herlig å lese alt du skriver !! Du skriver så ekte, du skriver så reflektert😄😄Jeg vil sende deg mange glade tanker i kveld 😄😄

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg