Derfor er denne alenemoren glad hun er sjenert

 

De kalte det sjenanse. Så kalte de det angst. Til slutt het det sosial angst. Skjelvende gjemte jeg nebbet mitt nedi sandhullet mens kaffekoppen klirret altfor høyt. Jeg hatet det. Ville ikke ha oppmerksomheten den klirrelyden medførte  Det var hett og klamt, i en verden av skam over å være meg.

Siden da har jeg fått myndig flere år på baken. 18 år har gått siden den gang, og jeg har bestemt og stille fjernet lag på lag av den såkalte sosiale angsten. Jeg har lært tanketeknikker, blitt glad i meg selv, er min egen beste venn og alt det der. 

 

Jeg landet på et enkelt faktum. En sannhet som har vært meg velkjent siden jeg som lita pie ikke likte å få alles øyne på meg. Jeg er sjenert og oppmerksomhetssky. Diagnose “sunket i jorden”. Dessuten er den nettopp det; diagnosen har sunket i jorden. For ja, en gang i tiden var jeg skikkelig sjuk, og dypt deprimert. Da fortonet min sjenanse seg som et tårn av angst. Så falt tårnet sammen i grus, og jeg måtte bygge meg en naturlig mur av filter. Beat for bit. Joggespurt for joggetur. Aerobictime for kickboksetime. Affirmasjon for affirmasjon. Bønn for bønn og øye for tann. Jeg kan ærlig si at jeg de siste ti årene har jobbet og finslepet meg dit jeg er i dag. Og jeg er langt fra ferdig.

Å snakke foran en liten folkemengde er for meg som å dø litt. Å si et par ord i et bryllup er å dø enda litt mer. Å lese opp et dikt jeg har skrevet for den døde, i en begravelse, det er å forsvinne fra halsen og ned i et eneste stort hjertebank. Kvalme. Å miste følelsene i føttene, kjenne sandpapiret i munnen. Feberen som herjer i kroppen. Jeg har så godt av det. Har så vondt der og da, og det er så innmari utviklende for meg, i det jeg innser at jeg tålte mer enn jeg trodde.

 

Det er ikke til enhver tid jeg er like sjenert, og det kommer litt an på dagen. Jeg ser ned og vil ikke møte blikket ditt. Voksne dama biter seg fast i glidelåsen på jakken, og tier. Du snakker til meg og jeg ser deg kanskje ikke i øynene de verste dagene. Bloggen skulle i utgangspunktet ikke gi noen form for oppmerksomhet, og hver gang den gjør det likevel, blir det feberhett og litt svimmelt. Jeg aner ikke hvordan man takler slik oppmerksomhet, og er sjeleglad for at 99% av tilbakemeldingene omkring forbipolene.blogg.no er positive.

En gang i tiden ble jeg medisinert for sosial angst. De ga meg alt fra sobril til vival og rivotril. Ned ble muren jeg hadde bygd opp, revet. Filteret mitt forsvant, og jeg bablet i vei. Jeg kunne våkne sjenert, ta de to pillene de ville jeg skulle ha i meg, for så å være verdensmester og blottet for sjenanse en time etterpå. Skravla tok ingen ende, og det å lytte turde jeg ikke, for jeg kjente slike pauser som ekstremt pinlige. Jeg brukte mye energi på å unngå det flaue. For sjenanse gikk over til en nervøsitet uten røtter i sjelen min. Beroligende piller bedøvde all kontakt med naturlige sjenansepauser.

 

Og nå kommer jeg til selve sola i dette innlegget: Jeg fant ut med årene, at jeg ville ha mitt sjenerte filter i fred. Jeg ville heller tie, lytte, se ned og puste, enn å snakke usaklig og nervøst. Nei jeg ønsket ikke å spise disse magiske statsdop-pillene, lenger.

Jeg hadde mer lyst til å eie sjenansen min, enn å miste den. Enn å medisineres ut på vidda av ukritisk grenseløshet. 

Stemningsstabiliserende lithium og antipsykotikum, holder meg frisk fra bipolar. En avholds og aktiv livsstil sikrer den stabile tilstanden. Jobbing med positive tale og tanke – teknikker gir meg en naturlig selvsikkerhet og en tillit til meg selv som person. Å tilføre beroligende midler som sobril og vival ville ødelagt hele denne vakre hagen min. Jeg vil ha et naturlig snev av sjenans krydret smakfullt over resten av den delikate tilværelsen min.

Jeg så glad for at jeg er sjenert. Takknemlig er jeg, for bremsen jeg har, og evnen til å lytte til de menneskene jeg møter. Det er et friskhetstegn å tenke seg om både en og to ganger før jeg buser ut med unødvendige ord og overflødige setninger. Så godt å heller være våken i møtet med andre mennesker. Mennesker som tross alt behøver den respekten det er å bruke de to ørene man er utstyrt med, til å lytte. Det handler om å surfe på de sjenerte sidene ved en selv så man kan høre på andre. 

Sjenanse er en sikkerhetssele innen det sosiale livet. Jeg kan stole på at selen min bremser meg hvis jeg kjører ut på sideveier der jeg ikke har noe å gjøre midt i en samtale. Jeg vil være meg, og jeg var bra nok allerede som sjenert lita jente på 6 år. Cool nok som livredd 17åring. Grei nok som deprimert 29åring. Men best er jeg nå som jeg bærer på både 6åringen, 17åringen og 29åringen. Og de skal få gjemme nebbet i sanden så mye de bare vil; ingen skal forsøke å tvinge dem til å snakke ukritisk etter inntak av et par overflødige piller.

 

“It’s the safety dance”

 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

fb: forbipolene

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg