“I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk.” forbipolene 2017 🐒

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Oppturen tar deg med på ekspedisjon i lykkeland. Du reiser med tog, og har mest lyst til å sprette opp og danse. Hoppe opp på togsetet og spille luftgitar. Ekstase er en del av tilværelsen, pretty often, actually. Men grensene er der. Det bobler innom fasaden.

Grunnen til ekstasen? Myomy, det er alle disse ideéne. Det, i kombinasjon med rusen i brystkassa som alle de “friske” folka må dope seg med falsk stimuli for å oppnå, mens alt du behøver å gjøre er å ha en bra dag. Det er bipolar 1, og du har tilbakelagt årevis med jobbing for å knekke koden der oppe i det hodet. For svingende.

Til kontrast: den velkjente “kynikeren”. Den topputdannede kritikeren i samfunnet med det bedrevitende smilet, som anser all barnslig tankegang, for ikke å snakke om atfert, for uanstendig. Leken er forbi, forlengst. Den ligger der og surner i fortidens sandkasse sammen med kattebæsjen til nabokatta. Som forlengst har daua. “So what?” sier kynikeren og trekker bedrevitende på “smilet” sitt. Som om han vet noe du ikke vet. Som om han nesten kunne fortalt deg hva som kommer etter døden. Ja, han er nesten udødelig, kynikeren. Whop whop.

I motsetning til den fastgrodde kritikeren av en kyniker, har bipolare mennesker en velutviklet barnslig sans. Det er her intellegensen får utvikle seg i klokelig brainstorming og mulighetsoverbevisning. 

Nei, bipolare mennesker er ikke i ekstase alltid. Men dypt der inne bor et kreativt senter som benytter seg av barnlig tankegang for å kunne tenke seg frem til uttallige idéer. Slik kunne Britney Spears lage music for deg og meg. Kurt Cobain også. Og slik kan Stephen Fry få oss til å le. Det er også sånn Catherine Zeta Johnes utviklet sine talenter innen skuespill. Og det er hvordan jeg skriver. Ved hjelp av bipolar.

En fastlåst kyniker kunne aldri utviklet seg kreativt til de stadiene bipolare, grenseløse, lekne mennesker gjør. De kan late som om de har sjeldne svar på det meste. Ja, de kan shake heads i takt, og si: “Nåh, det var det jeg sa” til ethvert feilsteg en bipper tar. Men en vakker dag vil den kyniske fasaden sprekke, i det et bipolart hode knekker koden og tar av med sitt talent. Og alle vil se i kritikeren at det var kynisme, og aldri sannhet. It was just pretend, to the end.

We don’t need no education; og er det ikke bittert, hva? Noen mennesker må stå for den bitre ingrediensen. Vi bippere er ikke så søte i det vi flyr opp og ned, parallelt med jevnaldrede ved skolebenken. Og så viser det seg at vi ikke skulle gått den A4formede veien uansett. Kanskje strør vi salt i årelange sår med andre sine vanskelige studier, men noen hoder må tenke ut det artistiske, kreative i samfunnet. Sånn er det. Det er en mye vanskeligere studieretning å ta; å prøve på å overleve helvetespolen i bipolar, og knekke balansekoden for å leve godt med diagnose geni. Noen må skrive lærebøkene, og jeg kjenner mange diagnotiserte hjerner som kunne skrevet et titalls hver. Noen må danse, synge, skuespille, male, tegne og spre humor.

Den maniske delen av bipolar. Du vet, den altfor glade, selvgode, barnslige polen. Motsetningspolen til den deppa polen. …den ekke så populær. For innerst inne vet vi bipolare hvor forbanna smarte vi er. For noen god damned genier vi er. Hvilke banebrytende idéer vi sitter og pønsker på. Hvem av fortidens genier, skuespillere, forfattere, artister, komikere og samfunnsengasjerte som var bipolare, scizofrene, ADHD eller aspergere.

Noensinne vært på en psykiatrisk institusjon og møtt pasientene? Det er der du hører de vakreste tonene, ser den mest imponerende kunsten og fører de dypeste samtalene. Sorry, men de er intelligente genier, alle som en. Bare pass deg for å bli informert om fremtiden din. Noen av dem kan ha krysset grensen over psykoselinja, og det borte ligger info som alle dere andre kun rører i drømme når dere sover. Dere aner ikke hva de er i kontakt med i tåkeland. Der hvisker skyggedansere og der roterer idèstormen og paranoiaen så lydmuren brytes. 

Vi vet hvor upopulære vi blir av å si det høyt. Jeg er klar over hvor lite flatterende denne tittelen er. Men skal jeg lyve? Det pågår jo en stor kræsj skapt av en snedig misforståelse daglig i dette samfunnet. Folk’s bilde av diagnotiserte handler om stakkarsliggjorte offer som ikke finnes.  Vi kan ikke fylle roller liksom. Spille. Late som vi er svake, når vi er supersterke. 

Når et “vanlig” menneske møter en diagnotisert person, og er forutintatt bestemt på å gi medlidenhet, og synes synd på “stakkaren”, så klikker det litt feil. Misforstå meg riktig, men da blir det litt forvirrende og provoserende. Først for den diagnotiserte. Så for det “vanlige” mennesket, fordi inntrykket av den “syke” ikke stemmer likevel. Hvordan forholde seg da, god damned, når uvitenheten ikke vil gå og ingenting er til å forstå. Forestilninger i topplokket, og fordommer ikke til å rokke.

Kynikeren stålsetter sine teorier, og smiler sine bedrevitende smil. Rister litt på hodet sitt. Imens er det hjernestorm i det geniale diagnosehodet. Brainstorm. Utallige idéer. Kontakt med følelser av en annen verden. Innsikt nedi kaninhullene, hellyeah, det er studier av dimensjoner. Studier som A4skolebenken burde lært seg.

Sorry. Men vi er ikke retarde. Vi er kuene som reiser seg og går en runde på sletta straks bonden har ruslet inn til sine daglige rutiner. De kuene som slår av en prat med grisene, hestene og hønene vet du. That’s us.

Beklager. Men hvis sykdom er å måtte deale med en høyspent hjerne, så kall oss gjerne syke. Om hundre år er samfunnet klokere. Da er yrkene som passer de originale geniale, endelig oppfunnet.

Xcuse me, men jeg kommer aldri til å unnskylde at jeg er smart som faen. For jeg er en av de derre snakkende beibiene. Bare at vi kun snakker når de voksne ikke ser oss, for de voksne er uvitende om det universelle språket. 

I beg your pardon, but this monkey can write. And dance. And talk. And walk. 

Du leser forbipolene.blogg.no

Snap: forbipolene

Facebook: forbipolene