Jeg grublet og tenkte. Spekulerte og funderte. Hvor i alle dager skulle jeg skrive ned og gjemme mine hemmeligheter? Alle opplevelsene mine fra gjøkereder, elektrosjokkenes saler og rømlingens veier; hvor skulle jeg gjøre av dem så de ikke forsvant? Hva med å leie en safe. Jeg skrev og skrev med penn på papir, for harde livet. Det var uaktuelt å skrive det på en pc, av den enkle grunn at den jeg eide hadde krasja for lengst, pluss at jeg var og er ei gammaldags skrivedame født i åtti.
For harde livet. Fordi, hva om jeg daua innen morgendagen hadde heist opp sola over åsen; hvem skulle da fortelle mine etterkommere hva som hendte i Stockholm? Eller hvordan jeg opplevde det å få elektrosjokk som 18åring? Eller alt det veldige andre jeg hadde på mitt bankende hjerte?
Det er 2014, og det er august. Jeg er gravid på det høyeste, drikker kullsyrevann uten sukker og spiser zero yoghurt, knekkebrød med hvitost, og salatblader. Stikker meg selv i låret hver kveld og kjører på med insulin. Ikke for det, jeg har ikke bare pådratt meg svangerskapsdiabetes; jeg har bipolar 1 og har definitivt ikke tenkt å havne i psykose slik som sist. Legene får proppe meg full med akkurat den menge lithium jeg behøver for å holde meg frisk, og jeg spiser de tablettene hver morgen og hver kveld. For babyen min. For gogutten min som skal bli storebror. For meg selv. Jeg er så lykkelig.
Jeg sykler til togstasjonen med bekkenløsning og kynnere. Tar toget til sykehuset og følger opp ultralyd. Jeg er glad; blomstrer og kjenner at jeg kan takle alt. Jeg skal bli alenemamma til to, og jeg er så stolt av det at jeg nesten sprekker.
Oktober kjennes ikke kald dette året.
Jeg ser den lille babyen inn i øynene og blir dratt inn i en sannhet. Så sier jeg til barnet mitt spontant: “Heiii er det DU? Deg kjenner jeg jo..” Og jeg mente ikke at jeg bare kjente ham fra sparkene i magen. Jeg hadde sett inn i de øynene før, hundre prosent sikkert.
Jeg gjorde alt for barna mine. Alt. Minsten hadde aldri sår rumpe, for jeg skiftet bleie med en gang, og storebror fikk like mye oppmerksomhet som lillebror. Jeg leste for gogutten min som nå gikk siste året i barnehagen og bodde 43 % hos meg, og lot minstemann samsove med meg i en liten babynest.
Men noen ganger sov de, og jeg fikk tid til å tenke. Hver kveld banket natta på døren, og jeg kunne sette meg ned svimlende sliten og bare nyte det å være utslitt av gode og viktige grunner. Da kom tankene. Gode, spennende tanker om framtida. De kunne ikke gå tapt, historiene mine fra en fjern fortid langt der tilbake. Jeg måtte snart leie den safen eller bankboksen, skrive ei bok, eller hva søren det måtte bli.
I blant ble jeg stresset. For det var mye som gjenstod å skrive. Bare halve Stockholmshistorien var skrevet ned, og jeg begynte å frykte for å en vakker dag ta det hele med meg i graven. Å skrive bok var aktuelt. Å leie bankboks var like aktuelt.
Men å blogge, det var slettes ikke aktuelt.
Iblant tittet jeg fordomsfulm inn i en verden av rosa preg og opererte holdninger. Kjente at jeg satt på en visdom innen hvordan man kan bli glad i seg selv og helbrede seg fra det meste, og innimellom fikk jeg medlidende tårer i øynene av gråtende fortvilte bloggere som så åpent slet med selvtillit og dårlig psyke.
Jeg fikk med meg at bloggere hadde et rufsete rykte, og sa til meg selv at jeg ikke passet inn der. Og at jeg ikke hadde tid.
Året er 2015. Min lille baby er en smilende liten tass på et halvt år, storebror er verdens snilleste sådan, og det nærmer seg sommerlig juni. Noe i meg vantrives rastløst, uten at jeg får satt ord på det. For jeg skriver ikke. Har lagt på hylla min viktigste hobby. Mitt eneste talent, som jeg hadde utviklet pgr av en ivrig interesse. Skrivenerden i meg led, mens resten av meg var quite happy. Bare prikken på i’en manglet, men det skulle jeg ikke skjønne før lenge etter.
Jeg hadde ikke peiling på inside blogworld, så min idè virket for meg naturlig. Idéen om at jeg kunne opprette en blogg for å gjemme historiene mine der. Gå ut fra at ingen kom til å lese skribleriene til en fremmed ung dame fra Trøndelag. For meg ble det en selvfølge og en meget god idé. Så jeg laget en blogg. Navnet forbipolene uttalt som bipolar uten ar med polene hadde jeg forlengst tenkt ut.
Jeg begynte å trene på å skrive før jeg satte igang med de lange berettelsene fra fortiden. Jeg skrev og gråt, gråt og skrev, og kjente noe helt nytt; en fantastisk slags terapiform som bygget meg opp fra bunnen av mitt hjerte og til toppen av min aura.
Mitt frynsete rykte var verre enn noe slags bloggete rufserykte, og jeg var smertelig klar over hvordan jeg ble misforstått. Fordommene var mange flere mot meg i lokalsamfunnet enn noen fordom jeg hadde hatt mot bloggere, og jeg fikk innimellom høre endestasjonene av ti fjær og ti høns. Jeg visste ikke at jeg var narkoman. Men byen hadde bestemt seg for det, siden jeg hadde venner som slet med rus. At jeg var “gal” var jo ok, jeg har jo en diagnose. Men jeg var visst helt håpløs også.
Så begynte de å lese det jeg skrev. De begynte å se sannheten. Et døgn hadde jeg like mange lesere inne på bloggen som antall innbyggere i byen der jeg bor.
Jeg passer inn der jeg ønsker selv, akkurat som alle andre. Det skjønner jeg nå. At det var en plass til meg her også her i bloggverden. Og hvem hadde trodd at jeg skulle skrive min egen bok inni meg kalt “selvrespekt” ved hjelp av en blogg? Ikke jeg iallefall. Men det var det som kom til å bli konsekvensen av det hele: Jeg skammer meg ikke lenger over fortiden min, over at jeg lever med bipoar 1 og misforståtte rykter.
Det var aldri meningen at jeg skulle gå ut mer offentlig med mine beretninger enn man gjør ved å åpne seg for et titalls venner, men jeg angrer ikke er sekund på at ting ble som de ble. Og med mitt utgangspunkt er jeg en laydback blogger som ikke trenger å stresse. Jeg er langtfra ferdig med skrivingen av min fortids historier, men de aller vktigste punktene er nedskrevet, lagret og delt. Noen kan gjenfortelle Stockholmstriologien for mine barnebarn dersom min sol ikke skulle stå opp tidligere enn håpet. Enkelte husker hva jeg har fortalt, og da blir det ikke med meg i graven en vakker dag.
Jeg er endelig helt fri fra fortiden min. Jeg er i mål med hensikten hva angår denne bloggen. Det er oppnådd, det jeg skulle, og jeg kan slapøe av.
Jeg kunne skrevet ut historiene, lagt dem i en safe, og slettet bloggen. Men nå har jeg blitt så innmari glad i min redje baby forbipolene, at det ikke er mulig å slette den. Jeh kan ikke love at jeg ikke leier en bankboks, eller gir ut bøker, men denne bloggen kan jeg ikke slette. Jeg har også blitt glad i mine lesere, og mottar ukentlig flere trivelige henvendelser per melding, telefon, chat og øye til øye, fra snille lesere som alltid overrasker meg med positive tilbakemeldinger og oppmuntringer om å fortsette å skrive. Dette varmer; jeg blir takknemlig og rørt.
Men se for deg en ugressblomst. Den kan vokse seg fra jorden og gjennom overflaten. Så kan den gro seg stor, robust og sterk. Få synes den er vakrest av blomstene, men den kan iallefall nyte sol og regn. For ikke å snakke om takknemligheten over vær og vind foran under jord og mark.
Men røttene er der nede under jorden, og der blir de. Der sitter de bom fast, slik at blomsten alltid minnes på hvor den har vært. Slik kan den aldri ta av. Aldri miste jordfestet. Aldri tro den er noe annet enn ugress.
Hvis den tar av, knekker den og forsvinner, så den bør virkelig ikke ta av.
En blomst kan beundres, sammen om den er ugress, rose eller orkidé. Men et ugress kan aldri begynne å innbille seg at den er en rose. En orkidé kan aldri forstå hvordan det er å vokse opp fra jorda som et ugress, samtidig som et ugress aldri kan vite om noen annen tilværelse enn dette deilige regnet og den skinnende sola på den blå himmelen.
Lykkelig uvitenhet fra grøftekanten.
Nedenfor finner du to linker. Den første leder deg til min beretning fra da jeg som 18åring rømte fra psykiatrien i Norge til Stockholm. Den andre handler om tiden etterpå og sentrerer seg rundt en psykose jeg fikk i 2009:
http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html
http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html
