Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hun ser på meg og sier: “Helene! Du ER ikke bipolar! Du HAR bipolar!” Øynene er medlidende og hun holder meg varsomt på skuldra.

Som om det var synd på meg.

Som om bipolar var synd og skam.

Jeg har hørt det så mange ganger før. En eller annen lærd smarting har funni på noe kjempelurt: “There is a way! Det GÅR an å trøste en stakkars faen med diagnose i hue! Det er bare å degradere skammen rundt diagnosen og adskille selve diagnoseordet fra personligheten til offeret, altså den diagnotiserte, ved å si: “Du HAR diagnosen. Du ER den ikke… NOW AINT THAT GREAT HUH? Smil nå, himmelen er blå, håhå.”

Og helt siden den forbanna lærde smartingen fant opp dette såkalte revulosjonerende innen hvordan man møter en “bruker” i systemet med “respekt”, har alle vi diagnotiserte blitt unødig trøstet med den samme setningen om og om igjen, pgr av kursing innen helsevesenet der det legges vekt på det oversensitive i å håndtere det ukjente.

Som om man vet det. Hvem vi ville vært uten diagnosen. Like it actually matters…

Venninnen min gir seg ikke. Hun jobber i helsevesenet og har nå vært på kurs og lært seg denne gamle setningen: “Men det er sant, Helene! Er det ikke BRA? Tenk, du HAR bipolar. Du ER ikke bipolar. Det må du aldri glemme!” 

Jeg blir sint, og i det hun ber om å få snakke ferdig, banker jeg i bordet så det runger, og sier: “NEI for helvette, nå skal DU høre på MEG, fordi når det gjelder meg selv så er det faktisk JEG som er eksperten! Hvor mange ganger tror du ikke jeg har hørt den setningen der. Hvor har du lært den? Hvilket kurs?”

Og ganske riktig; hun HAR nettopp vært på kurs og lært seg de gyldne ordene.

Det koker i bippehodet mitt, og jeg prøver å forklare. At det er like lite synd på meg som en fjert som endelig har sluppet fri. Like godt å være meg som en plomme i et egg. At det slettes ikke føles som en skam. At jeg er stolt av å være bipolar, og at det er en så stor del av meg, at jeg selvfølgelig ER det, ikke kun HAR det. Og at dette vet jeg best selv.

Men hun gir seg ikke. Begynner å messe ivei om hvordan hun liker meg, at hun synes jeg er kul og grei og snill SELV om jeg har bipolar. 

Min venninne er ikke opprinnelig norsk, og har verdens nydeligste gyldenbrune hudfarge.

Jeg trekker pusten og tar henne på skuldra. -“Du, sier jeg. TENK hvis jeg skulle fornærme deg med å si til deg: “Vennen. Du ER ikke mørkhudet, du HAR mørk hud! Og jeg liker deg og synes du er grei selv om du har mørk, gylden, vakker hud.”

Da gikk det opp for henne. At jeg er stolt som en hane over å bære på en diagnose som gjør meg både kreativ, tøff, empatisk, ekstra glad, intellegent og nytenkende. Endelig forstod hun at jeg ikke trenger å trøstes for at jeg har en diagnose. At denne diagnosen ikke er en ballast for meg, men en berikelse jeg ikke ville gått glipp av.

Kjære vakre vene. Jeg forstår at du vil være så snill som mulig. At du ikke engang vil kalle menneskene du jobber med for brukere. Men de trenger ikke din medlidenhet. De behøver din respekt og nysgjerrighet for kunsten de er i stand til å skape med sine uvanlige tankeganger. 

For jeg ER bipolar med hele meg. Desverre for de lærde så er jeg det, og den setningen du har lært deg, stemmer ikke for min del. 

Hvorfor skal vi lære oss at en diagnose skal dekkes over i formildende ord og tonefall? Er det ikke dønn på tide at verden lærer seg litt fakta omkring psykisk diagnotistikk?

For HVA er et geni uten scizofreni, asperger, adhd eller bipolar?

HVA er en skuespiller uten en eller flere av disse diagnosene? Hollywood ser helst at du har en slik diagnose på cv’n før du slipper inn i de innerste kretser. Just saying.

HVA er en komiker, eller en musiker, uten det lille ekstra krydderet som trengs for å lage stjerner av tanker og fyrverkeri av drømmer?

Hvorfor tror du jeg er dyktig innen ordkunst, grammatikk og forfatteri? 

Fordi jeg ER bipolar. Og ikke pakk det inn i rosa sølvpapir med sløyfe på; jeg trenger ingen stakkarsliggjørende ord, og jeg trenger ingen trøst. For den måten denne diagnosen åpner mitt sinn for spennende verdener, nå som jeg har knekt koden og er frisk, er noe jeg er glad jeg får oppleve. 

Ville DU trengt trøstende ord dersom du fant den store kjærligheten, vant 20 milliarder dollar og fikk både reise rundt i verden og drive med dine favoritthobbyer hver dag resten av livet? Hvis jeg sa: “Stakkar. Du ER ingen lykkelig forelsket lottomilliardær altså, du bare …du bare HAR det vettu. Så så.” 

Jeg HAR ikke bipolar.

Jeg ER bipolar.

Jeg ER den hyperdama som vasker kåken i 6 timer i strekk uten å sitte på ræva, mens barna er i barnehage og på skole. Jeg ER henne som griner av alt som rører meg, og glad er jeg for det. Jeg ER den skribenten som kan skrive i timesvis fordi hun liker det. Jeg ER hun som har plenty venner og et ekstra rikt sosialt liv. Jeg ER glad for alt dette. Jeg ER den kvinnen som er tildelt veldig mye intuisjon og som derfor dønn gjennomskuer det aller meste…

…også folk som vil stakkarsliggjøre meg uten å ha peiling på hvilken gave jeg har fått. 

For ja, det finnes en bakside av medaljen. Bipolar 1 må du takle og ta saltmedisin for å stabilisere. Denne gaven må du håndtere varsomt, og du må vite hva du gjør. Gjør du det, er det som å være prisgitt et lett sinn og et fargerikt spekter av muntre idéer.

Det er tøft å utdanne seg høyt. Det krever blod, svette og tårer. Men i det du til slutt har knekt koden og sitter der med utdannelsen i hendene, kan du høste godene. Slik er det med bipolar 1 også. Her gjelder det å overleve. Å ikke ta livet sitt. Holde ut. Oppleve psykosene, maniene, depresjonene, angsten og feilbehandlingene; bli ferdig med skammen, reparere livet sitt, og lære seg flest mulige teknikker innen det å bruke hjernen best mulig.

Så kan man joine bipolarnirvana og faktisk leve pretty good med gaven i behold. 

Og det er DA, min venn, at den setningen makes no sense liksom. Haha: …HAR det? Jeg ER det GJERNE 😉💙💋