En stor unge, hva er det?
Jeg søler energidrikke utover tarotboka mi, og resten av togkupeen ler ikke slik som jeg gjør. Nei. Det er bare jeg som ler. Dama ved siden av meg snurper sammen et par konsentrerte lepper og leser videre i boka si. Jeg gjetter at det ikke er fifty shades of grey hun leser i. En annen snurpedame med mye rosa på, snurper hun også. Jeg tørker sølet mitt og kremter, mens jeg nikker til en hyggelig venninne av meg som sitter bak meg, og sier: “Herregud. Energidrikke utover hele tarotboka min. Bra det er sukkerfritt da haha!” Hun redder meg med en dialog omkring dette med unger og sukkersøl.
På tide med litt musikk igjen nå. Har nøye sjekket at jeg ikke sitter i stillevogna, klok av skadelig erfaring. Jeg hørte noen sanger på musikkvideokanalen min, som fenget, før jeg snublet ut døra. Jeg trykker play, og både jeg og resten av togkupeen skjønner raskt at jeg ikke har plugget inn headsettet etter praten med søs på tlf. -“Like klæbbete som alltid jeg vettu” sier jeg til den stakkars venninna mi, og kjenner med en gang hvor teit de ordene egentlig smaker på tunga. Underdanige seg på denne måten liksom, uh..
Jeg er en titter. Hvis jeg ser ei sabla cool bukse med en knallbra rumpeform, superstilig jakke og tøft hår, da glor jeg. Altså ikke med vilje. Not at åll. Altså all. Som i engelsk all. Så titter jeg aldeles fascinert, og fatter ikke at det går an å værra så stchili. Det går en shady og lang overgang over til det stadiet der jeg oppdager at vedkommende har snudd seg og glortitteser tilbake på meg. Glor-titte-ser, u see?
Kall det gjerne titting. Jeg kaller det huestappfulltmedtanker derforgårdetsåtregt da.
Jeg er hu raringen som sitter i blodprøvekøa på sykehuset og smådanser til headsettet sitt, overlykkelig over å ha funnet en remix av en 80 eller 90tallslåt. Henne fragledama fra åttitallet med bipolart hue skal du skal være glad du ikke hører tankene til. For jeg rekker å svippe innom tanken på det filosofiske hele og store i spørsmålet: …hvem av oss her på venterommet kommer til å dø først i det hele tatt, og når dør førstemann? Gud så stort. Så vakkert. Only university knows. Altså universet. Ikke universitetet. Ikke som jeg vet at de vet iallefall.
Blodprøvesykepleier. Heter det det? Anyway, blodprøvesykisen skal ta blodprøve av meg, og jeg nevner at jeg har blodprøveskrekk, altså prøyteskrekk. Selv om jeg ikke har det, men bare synes det er ubehagelig og vil at hun skal være forsiktig med meg, ramler det utav meg: “Ja jeg har sprøyteskrekk. Skjønner ikke hvordan de på Plata i Oslo overlever liksom…”
Flau og dum prøver jeg å mumle meg ut av det. Men nok en gang har jeg altså avslørt meg: jeg er bare en eneste wannabe blånd flauseklæbb uten advarende fortanker i form av …filter, man; FILTER! Jeg mener: filter, woman; FILTER god damned!
Nede ved sykehusinngangen ser jeg verdens flottese mann spankulere inn. Høy, velduftene (oh my Good what is that smell? Axe? Hugo boss eller noe??) med halvlange krøller; bare til skuldrene, sexy caps, og… ….i det han går forbi meg og stiller seg foran resepsjonen, ser jeg det. Han har en stor flipp av den hvite tskjorta si hengende ut bak. Plutselig lever jeg i flørteland nr 1, Norge om 100 år; jeg rusler feminint bort til hunken, stiller meg rolig ved siden av og trekker tak i den hvite skjortesnippen. Jeg stapper den nedi buksa hans og hvisker: “Eey, sjekk her da, knis, den var utenom! Fnis!”
Meen. Det er år 2016, ikke 2116, så DET gjør jeg altså only in my happy mind.
Hva er egentlig en stor unge? Hva er en forvokst Petra Pan? Et lite småtroll som har drukket av Alice in Wonderland’s trylledrikke? Noen ganger tror jeg at jeg aner at jeg vet: Det er nok meg, det, den forvokste ungen. Og barna mine er skikkelig fornøyde med det faktum at mamma er selveste trylledrikkiserte Petra Pan, og at hun kjenner både Alice, who the f she is, Rødhette, Lillahette, Cottagerose, Crocusrose, Tornerose, Shrek, dancetrack, Snøhvit, melkehvit og traktoregghvit. Joa, mamma kan tilogmed få heksene i eventyrene blide og glade. For alle føler seg jo bedre enn en flausekloms 🙂
Mange ganger humrer sjuåringen min vennlig og forståelsesfullt. Og toåringen min skratter høyt. Da skjønner jeg at jeg har gjort det igjen: drikki litt Alice-drikk og blitt høyere på pæra enn jeg burda. Flausa meg ut, that is. Overvurdert mitt barnslige voksensinn.
Ja. Du vet.
It’s just another day of my bippery life!