Sola strålte og smilte fra blå høsthimmel. Jeg hadde puttet eplebiter i en pose oppi vogna før jeg trillet til barnehagen. Der lekte min søte lille trille med ball, og vi måtte sparke litt sammen med den ballen før vi dro hjemover de tre minuttene det tar å gå.
Men, “bæple?” Sjefen sjøl skulle da vel ikke ha noe “bæple!” Nei han skulle såvisst ikke sitte i vogna engang, han skulle gå! Og før vi gikk, smilte han verdens søteste “soon2be2yeayrsbutstillababy”-smil, så på meg med smaragdøyne do ya luv me mama?, og sa: “Bolle?”
Ah. Åh. Au mammahjertet mitt. Klart det måtte bakes boller. Middagen var ikke heeelt klar enda, så jeg satte igang med baksten. Glemte helt at vi ikke hadde nok mel. Ikke melk heller for den slags skyld. Og jeg fant fort ut at smøret var kun er bitte lite kapittel for seg selv… Shoppedagen er i morgen den.
Mens kjøttkakene putret i brunsausen (Ja: pose. In fact. Ikke engang Toro. Billigere.), og posegrønnsakene kokte sammen med noen poteter, lekte jeg altså superbollemamma.
Ikke melk nei. Nei nei. Men da funker vel tørrmelk. Jøss! Hadde akkurat nok pulvermelk til 6 dl gitt. Og smøret.. en klatt fikk holde. En pose tørrgjær? Neh. Ta to du, murret skulderdjevelen min. Så satte jeg i gang og blanda ut melet og sukkeret i den lunkne supermammablandlingen. Må kjøpe kardemomme også by the way. Kardemomme!
Vipps. Ikke som med penger, men god gammeldags “vipps”; der var det tomt for mel, og jeg stod der med tykk vaffelbollerøre. Skapene måtte til pers, men alt jeg fant var noe sammalt opplegg. Jøss for en dag. Morgendagens handleliste ble lengre og lengre.
Så fikk det bli sammalte boller da. Groovy mama.
Tenkte vi kunne bake disse bollene sammen etter middagen, minsten og jeg. Men da hadde han hatt en lang dag og var klar for sofa og tegnefilm. Dessuten ante han ikke hva det var mamma drev med. Han hadde bedt om boller, ikke klissklass.
Å bake ut “boller” med sammalt mel, er ikke lett skal jeg si deg.
Og hvordan gikk det så med wannabe superhusmor?
Heldigvis er barna mine glad i grove polarbrød, for det ble jo ikke til boller, dette her, samme hvor mye de fikk etterheve..
Nei. Jeg kommer nok aldri til å bli noen supertrouperduper wondermama; men barna mine får seg ofte en god latter. Og en god latter forlenger livet, så da gjør jeg barna mine en tjeneste hver gang jeg flauser meg ut.
Dessuten er det ikke utseendet som teller vettu. Disse ..bakte dingsene… ble mer enn godkjent av sjefen. Han har nok aldri smakt så søte polarbrød. Og hva kaller han de bakte dingsene?
Jo: “Bolla, mamma, bolla!”
Les også: http://m.forbipolene.blogg.no/1476110875_10102016.html
