Minuttene tikker mot timer, og timene går mot fredag. I drømmeland gleder en pojk på 7 seg til fredagstaco, mens en toåring heldigvis er uvitende om at vi dro i svømmehallen uten ham i dag, mens han rocket villt blant de andre recently babies in kindergarden. 

For det så vi. Storebror og jeg, vi så deg, Even. Du rocket villt sammen med nabogutten innom vinduet i barnehagen da vi kom for å hente deg i dag. Vi banket på. Så fikk du øye på oss. Du ropte “MAMMA! BOBBO!” om og om igjen, i det du klinte nesa di og smilet ditt mot vindusruta. 

Hun sa du er så flink, hun ene snille dama som jobber der. 

Mamma ble så stolt av deg Even.
 

3 av fire helger og en hel uke av en måned. Hvor mye blir det? 16 døgn blir det. Hele 16 døgn sammen vi tre denne måneden, begge gutta mine og jeg. Resten av måneden er det Even og meg her minus to dager. Ellers er vi samlet og innstilt på å riktig kose oss. 

Så fint at mamma alltid har vært ei guttejente da. Goes around, comes around.

Jeg kryper rundt på gulvet med 7åringen på ryggen og vræler monstermammalyder, mens 2åringen står på badet og jåler seg. Så leser vi Dinosaurbok. Før vi spiser risengrynsgraut. Etter det prøver Mathias og jeg å lese Donald Duck. Men lillebror bråker sånn med den nye trommedingsen sin med microfon. Og storebror er tålmodig.

Du er så snill. Jeg er så stolt av deg, Mathias. Du er verdens beste storebror for lillebror. Virkelig. Selv ville du sagt: “Nåh. Det e hainn lillebror som e værlas bæste lillebror for mæ, mamma!”

Det er disse helgene det virkelig er party på lykketoppen. Ja for vi venter til helga sånn ca en tante, et tantebarn, ei kusine, hennes babygutt, ei venninne, hennes 4åring og nabofolket: Kidzparty er best!

Mathias og Even, selvfølgelig er dere det beste som har hendt meg. Men visste dere at dere er selve nøkkelen til smil og latter i stua her? Vet dere at hver morgen jeg våkner og dere begge er der, er en god morgen?

Mange vil påstå at foreldrerollen er en slitsom jobb. Jeg mener ikke at dette er feil, for slikt må jo respekteres.

Men for meg med mine minner er det feil å kalle det jobb. Jeg føler at alt er perfekt de helgene begge barna er her hos meg. Og denne høstferieuka her er helt magisk. Tid for oss selv, bare vi tre. Lek, moro, god mat og godis. Våres egen rare humor, og tårer i øynene av glede for min del. Fordi jeg som bipolar mamma en gang i tiden var for syk til å ta meg av mitt nyfødte barn. Nå har det snudd. Totalt. Jeg har jobbet med meg selv og oppnådd en tilstand der jeg er i stand til å gi 100% omsorg til begge gutta mine. Det hadde jeg aldri trodd for 7 år siden.

Went around and came around.

Derfor er det nå det er party her i hjemmet. Når barna er hjemme og jeg baker boller, mens 7åringen leker med venner i kjelleren. Selv om han sa vi skulle bake sammen. Moroklompen. Når vi drikker oboy og gleder oss til fredagstacoen. Når vi leker oss nede på gulvet i en stor klase, med latterkrampe i magen og tullete ord ut av munnen.

Og jeg søler mens jeg banner inni meg. Setter grenser mens jeg forklarer at nå er mamma sinna i noen minutter. Bærer toåringen hit og geleider 7åringen dit. 

Ja for lykke er ikke feilfritt. Lykke er hele forbanna pakka.

Gogutta mine har tryllet med livet mitt. Alt er forvandlet, og det glinser av hver eneste dag. Slik det glinser i små barnekinn.

Mamma behøver ingen kjærest, Mathias. Ingen skal få ta din plass heller, Even. Jeg har to småkjærester, og mange mange tusen små varme søte gode klemmer!

Ordet sliten har fått ny betydning. God-sliten. Noen ganger er det deilig å være sliten. Skikkelig deilig og meningsfylt.