En fjollyanna uten temperatur forvandles lett til en isdronning i alvedrakt. En slags tikkende ulv i fåreklær. Med innestengt putrende lava i bunn og grunn. Nei, det er ikke bra å bone gulvet før man har vaska det. Eller å male stolene før de er pusset. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi lærte mye nyttig med hjelp av åpne sinn og selvutviklingsbøker, mange av oss, i det 90tallet slapp grepet og ga etter for nummer 20. Men i begynnelsen glemte vi noe viktig. Det å tenke positivt og velge lykken, var vel og bra, ikke sant? 

Men det krysser ufine grenser når et menneskesinn utstyrt med alle slags følelser desperat forsøker å finne det positive i hver eneste krik og krok. 

Når det koker under overflata, men heey, så fint at et annet menneske tråkket på deg og var kjip mot deg, fordi at da lærte du jo noe av det til en eventuell neste gang. Ye.

Når du tenker; jøss så bra det regner i dag, selv om jeg hater regn før, for …for …for det gir vann til alle blomstene. 

Når du mister jobben og knuses innvendig, men liksomjubler, for det står i wonderbøkene at forandring er inngangen til noe nytt og spennende. Hellyeah, så du setter deg på ræva og smiler påtatt, i påvente av denne nye, spennende forandringen. 

Når du har en fucked up forbanna kjip ulykkesdag, der alt går imot deg, og den vondte i magen drives you insain. Men du smiler forknytt og prøver desperat å vende om mørke tanker til glade, slik at du tiltrekker deg hell og lykke.

Det er da selve meningen med å utvikle selvet, tryner så det dundrer ned trappa. For man har sådan glemt selve nøkkelen til hele egenutviklingen et altfor lurt sted langt der inne.

Ja, det er da alt det ekte ved deg forsvinner i en påtatt positiv holdning til absolutt alt. Fordi et relt snev av en positiv holdning er vel og bra, men det må være ekte, ekte og atter ekte. Og det bør være rom for å takle alle de andre følelsene som de er. Ikke ved å forsøke å male over de, eller bone på en skinnende fasade, men ved å akseptere alle følelseskategoriene på menyen. Hvis ikke vil rusk, rask og sannhet fortsatt vises godt gjennom overflaten både for en selv og for andre.

Det er noe magisk ved vårt temperament. Kraften i ekte forbanna sinne og litt uskyldig utålmodighet, utgjør effektiv irritabilitet. Personlige regler fastsettes, og det bankes i bord. Vekter løftes, og motbakker knuses. Mentale muskler vokser, og sunne grenser lages tydelig for andre å respektere.

Ekte temperament fremhever ekte glede.

Selvutviklingsbøkene var kommet for å bli. Men vi måtte utvikle tankegangen videre, og lære oss at en affirmasjon som: “Jeg er nå lykkelig. Jeg tenker nå positivt”, ikke måtte stålsettes og fastlåses i påtvungen og falsk lykke, og slettes ikke betydde at man bare skulle smile, le og glise. At det å tilgi er vel og bra, men at det krever forarbeid, temperament, sorg og smerte for å nå dit, og kraft for at det skal være ekte. Dessuten, at det ikke betyr at man noensinne behøver å hilse på vedkommende igjen. 

Egoisme kan være vakkert. Det er allright å tilgi andre med sunn aksept, kun for freden i sitt eget hjerte sin del.

Det ligger mye frisk lykke i det å tørre å bli forbanna. Og som regel må man innom den kategorien før man greier å tilgi andre.

Det kan kjennes deilig, den dagen man forstår at en kan slappe av, og bli forbanna, uten at det er noe galt i det. Det å innse at man kan kjenne seg naturlig trist innimellom, glad deretter, og sint sådan, er nødvendig for at en skal nyttegjøre selve positiviteten i selvutviklingen. 

Nå er selvutvikling gammelt nytt. Vi vet at det er lurt å tenke positivt, at likt tiltrekker likt, at tilgivelse er bra for oss, og at vi bør affirmere for å styre unna angst og depresjon, samt tiltrekke oss det vi ønsker. Men fortsatt tråkker enkelte i den gyldne positiv-fella, og inntar en uekte glad holdning til alt. 

Men fake it until you make it er hva det er; fake i bunn og grunn. 

Livet krever like mye seriøsitet og alvor av oss, som lettsindig lykke. Balanse og harmoni danser best med både høyre og venstre fot.

Det er både viktig og sunt å tillate seg å bli sinna. Banke i bordet. Koke tempen for en stund. Sette grenser. Få frem kraften bak meningene sine og rense lufta slik at man kan rydde frem glede etter støvet har lagt seg. Se det negative i situasjoner der det behøves for å kontraste mot det positive, for i det hele tatt å bygge opp noe nytt og spennende ut fra sammenraste tårn.

Tilogmed barnet ditt behøver at du setter ord på de ulike følelsene dine. “Nå er jeg irritert”, “Nå er jeg glad”, “Nå er mamma sint”, “Nå er pappa redd”. Og barn blir sinte fordi det er en del de er født med som det er viktig å utforske. Da er det best vi setter ord på det for dem, og lar dem vøre seg selv, slik at de ikke undertrykker sin power.

Vi er et spekter av alt, og for å ta i bruk kraften vår, må vi akseptere alle følelsene. 

Selv har jeg bipolar, og, i følge flere som jobber innen feltet; kanskje et snev av ADHD. Mine følelser oppleves for meg intense, og jeg blir veldig glad, veldig rørt, veldig trist og veldig sint. Jeg er intellegent, som alle med diagnoser, og gjennomskuer det meste med mine medfødte følehorn. Falskhet og løgn lurer ikke meg. Det kan koke kraftig, og jeg har blitt ekspert på å sinnemestre mine temperaturer slik at det ikke går utover omgivelsene i form av ord i rappe-format og sure miner. 

Noe annet jeg har blitt god på, er å bruke sinnet mitt. Å bli sint innimellom, er sunt som fy! Jeg drar grader av temoeramentet mitt bevisst frem i forskjellige situasjoner, som jeg her skal fortelle litt om:

– Dersom jeg har det travelt og må ut av døra for å rekke bussen, i form av krafttak i kroppen’s armer og ben dersom jeg midt i stresset leter etter noe i tillegg. Nøklene for eksempel. Eller headsettet. Jeg er avhengig av musikk på ørene. 

-Hvis jeg er alene, kan jeg banne og brukke kjappere bevegelser. Løpe opp og ned trappene bestemt og bruke tempen til å finne det jeg searcher. Tillate et ekte oppkok og gønne på.

-Hvis jeg skal banke i bordet og si det jeg mener, tar jeg frem et snev av temperament for å streke under essensen i det jeg vil få frem.

-Jeg er er stolt, hvilket nok er en del av temperamentet mitt som nyttegjør meg når jeg kutter kontakten med mennesker som prøver å prege meg negativt. Bestemt og kraftfullt respekterer jeg meg selv ved å glemme dem, og aldri ta mer kontakt. Det finnes nok av gode snille mennesker her i verden å ha kontakt med. Vi har ikke tid til de slemme folka som vil trøkke oss ned. 

-Hvis barna mine utfordrer meg i en butikk, bruker jeg kraft i stemmen min for å poengtere at det er jeg som bestemmer. 

Ja, det er mye jeg kan bruke temperamentet mitt til. En av nøklene til å oppleve ren lykke, var rett og slett å la meg selv kjenne på negative følelser også. 

Samtidig er det viktig for meg å ha den selvironien min gode far fra Nordnorge lærte meg om. Jeg kan være en klumsete klæbb, og det å kunne le med meg selv er en berikelse. Det er ingen grunn til annet enn å velge sine kamper.

En annen nøkkel er takknemlighet. Så lenge jeg er takknemlig for hver minste detalj i livet mitt, som barna mine, pappan dems, rent vann i springen, rene sengeklær og vennene mine, er fundamentet for lykkeslokket ikke lenger laget av luft 😉

Dette innlegget er basert på mine egne personlige erfaringer fra et tiår med personlig utvikling. Jeg har vært gjennom forskjellige faser, og enda kommer det til å ta resten av mitt liv å lære mer, men ikke alt, er min ydmyke erkjennelse. 

Bank i bordet for aksepten av og respekten for ekteheten i essensen av menneskesinnet 😉