Det er som om huldra synger. Sine vakreste toner. Til melodier hentet rett ned fra paradis, komponert av henne selv.

Men det er ikke huldra. Ingen fantasifigur. 

Det er ei talentfull ung dame jeg kjenner, som bærer på musikalske evner. Men selvtilliten er for tung å bære på. Kanskje var det den hånlige mobbingen de trampet henne ned med. Kanskje er det hele den kritiske verden som stanser henne. Uansett går kloden glipp av et enormt talent. 

Han er kunsthåndtverker. Tryller frem produkter fra en annen verden. Alt fra mat til treverk. Han elsker naturen, og man skulle tro det var en magiker man hadde med å gjøre. 

Men det er ingen magiker. Det er en mann jeg kjenner. Som kjemper hver dag mot et selvbilde mer rufsere enn alle skoger han har tråkket seg gjennom. Kanskje var det rusen som tok selvbildet og knuste det. Kanskje var det følelsen av å ikke tilhøre verden.

Eller ensomheten. Kanskje var det ensomheten som fjernet selvbildet og gjemte det. 

Uansett går universet nok en gang glipp av en stor multikunstner.

De er det usynlige folket. 

Du hører dem ikke når de synger. Du ser ikke maten de lager. Eller treverket de kreerer. Tegningene de tegner. Klærne de syr. For ikke å snakke om idéene som farer gjennom hodene deres hver time av dagens lys, og i nattemørkets drømmeland.

Men jeg hører dem. Jeg ser dem ofte. Og jeg river meg i håret hver gang jeg skimter den manglende selvtilliten deres. 

De er det originale folket. De diagnotiserte. Tidligere rusmisbrukere. Genier. 

Misforstått av det “normale” folket. Dømt nord og ned. Holdes der nede av fordommer og kritikk mot det nye og det ukjente.

De er det usynlige kunstnerfolket. 

Når sluttet dere å se dem? Var det da verden brente de uvanlige “heksene”? Var det under lobotomiens tid? Hvor ble det av den sunne galskapen, i den store kunsten? 

Hvis vi vil bevare den verdifulle kunsten, må vi slutte å tråkke på hver eneste usedvanlig originale spire vi ser, i frykt det ukjente. Vi må løfte dem opp og helbrede våre underground kunstnere, slik at Leonardo Da Vinci’s mentale ætt blir synlig igjen.
 

…dere skulle hørt henne synge, men hun trives best med dyrene. De svikter henne ikke. Hennes behov for å være med dyrene, sier alt om hennes sans for det som er ekte..

…dere skulle sett maten og verkene han lager. Men han gjemmer seg bak angst og innbilt ensomhet. Mens han i virkeligheten er en hyggelig, likanes kar.. 

…dere skulle sett klærne hun syr. Slik en kvalitet. Men hun sliter psykisk, og gjemmer seg, hun også. Hun er så allright ei dame, og en kaffeprat med henne er trivelig. Men hun gjemmer seg…

…dere skulle sett kunstverkene han tegner. Men han er opptatt med å tegne. Han har ikke tid til berømmelse, heder og ære. Han er takknemlig for at han lever…