Jeg har hatt dårlige venner. Og jeg har hatt, og har, gode, ekte venner. Du var en sånn dårlig venn. En fake tassebass som likte å henge med meg da jeg var ung, feilmedisinert, angstpreget og deprimert. Da var jeg bra nok for deg. Da slapp du å stå på det synkende skipet alene.
Nå må jeg bare takke deg. For etter at jeg for ca 10 år siden brøt kontakt med deg, har du kommet med to klinkende klare tilbakemeldinger.
De går slik:
Nr 1: Jeg har forandret meg, og det er visst helt krise. Ikke bra. Nei fy søren altså.
Nr 2: Jeg har visst blitt “overfladisk”. Jepp. Nei altså, dette ekke bra! Føsj. Nå må jeg ta meg sammen.
Tusen takk, gamle “gode” “venn”, som jo tross alt kjente, og kjenner meg myyye bedre enn meg selv, til tross for at jeg aldri delte mine innerste tanker og idéer med deg, for at du forteller meg HVEM jeg er.
Dette setter jeg altså SÅ umåtelig stor pris på, særlig fordi jeg ikke ante no shit om at jeg er slik; overfladisk.
Nå skal jeg takke deg enda grundigere. I detalj. Ja nei, for man er ikke menneske for å drive å “forandre seg”, hva? Nei fydda. Dette ser vi jo allerede på oss humans som spedbarn. Vi endrer oss ikke, hverken psykisk eller fysisk. Nei det er ikke naturlig å holde på å forandre seg. På 18årsdagen våres kryper vi fortsatt rundt på ei matte på gulvet med sutt og bamse, mens vi gogo og gaga med de jevnaldrende vennene våre. For ikke å snakke om foreldrene våre, som jo heller ikke har forandret seg det spøtt siden sin fødsel.
Litt av en verden dette, ja. Knis. Gaga. Gogo. Wræl.
Ja nei nå tok jeg litt i. Sånn ER det jo ikke. Men ellers må vi påpeke at lite endrer seg her i verden hva? Man lærer aldri noe nytt, eller? Ordet “utvikle”, det betyr ingenting. Neh. Vi er stillestående og skifter aldri aldri hamm. Vi forelsket oss aldri. Flytter aldri sammen med noen. Rusmisbrukere slutter aldri med rus, og endrer aldri livsstil. Unge blir aldri eldre med annerledes klær og hårstil. Ingen utdanner seg. Alt står stille på stedet.
Takk for at du minte meg på at jeg må skjerpe meg. Slutte å drive og holde på med å “forandre” meg sånn. Nei jeg skulle virkelig holdt meg til de derre angstanfallene, den lille hybelen og de medisinene jeg fikk som gjorde meg mer crazy enn jeg er! Takk. Du var en “god” venn du. Og nå er jeg desverre ikke bra nok for deg lenger. Huff å lell. Du som var så “ekte” en venn, i følge deg selv
Selv om jeg aldri så deg da jeg behøvde deg som mest. Selv om jeg satt på bunnen og gråt på psykiatrisk institusjon etter en traumatisk psykose som gjorde at de måtte ta fra meg barnet mitt. Selv om jeg tok livets mektige utfordringer på strak arm gang på gang, mens livet ga meg juling, uten at jeg så snurten til deg. Jeg så deg heller ikke da jeg mistet pappan min på bursdagen min. Det var tøft, men heldigvis har jeg så mange gode venner som alltid har vært der for meg fordi de kjenner meg. De er på mange måter mine fjerne slektninger.
Ikke for det, ta det ikke ille opp. For jeg FORSTÅR jo deg. Hvorfo skulle DU, selveste DU, ville henge med ei som har blitt så overfladisk som MEG?
For det vet jeg jo nå. Du ropte det til meg i går på en fest i den lille byen vår, at jeg har blitt overfladisk.
Men ja, du har jo rett. Takk for innsikten du gir meg i meg selv. For jeg må jo være utrolig overfladisk, siden jeg ikke var enig med deg i dine negative ytringer om Syriske flyktninger. Siden jeg ikke hater Kim Cardashian, og siden jeg ikke lenger dykker ned i crazy selvmedlidenhet og innbilte sorger.
Du kjenner ikke igjen meg. Og det er jo helt grusomt. Jeg lover deg å gjøre noe med dette, slik at jeg kan være bra nok for deg igjen, min “venn”. Jeg vet jo at du “kommer til å være der” for meg når livet stormer og jeg trenger en stødig hånd å holde i. En slik stødig hånd har du jo “alltid vært” for meg i fortiden.
For når du sier det… jeg lever et skikkelig overfladisk liv. Hver gang jeg får en suss og en kos av sønnene mine, og hjertet mitt smelter mens lykketårene presser på. Ja da er jeg jo litt overfladisk. Grunnen til at jeg har så mange gode venner, er jo også fordi jeg er overfladisk.
Jeg handler inn klær og mat til barna mine, gjør husarbeid, sørger for en trygg tilværelse for to coole barn, (som du aldri har møtt da men…), kjøper klær til meg selv på salg og er aktiv på bruktmarkedet. Dette er jo aldeles usmakelig. Dette må jeg slutte med. Makan til materiell overfladiskhet.
Nei jeg burde heller bruke de pengene på sånnt som du gjør. For det du gjør i ditt liv, er jo helt riktig for meg og barna mine, i vårt liv. Vi er jo klonet, du og jeg, “kompis”.
Gleder meg til å henge med deg igjen. Tror jeg må begynne å røyke, som før, for å være sikker på at jeg er cool nok. Må nok endre på så og si alt ved meg, slik at jeg passer inn i ditt liv igjen.
Og jeg må nok slutte med å lytte til andre sine betroelser. Må nok slutte å drive å være sånn til å stole på. Nei Gud så kjedelig for en sånn spennende fyr som deg. Oh lord, du som har rett i alt. Jeg takker deg, priser deg, og bukker og neier, for viktige og informative påstander om HVEM JEG ER! You really rock, dude 😙😉☺
…men du. Jeg har tenkt litt på det. Det er så mange endringer du krever av meg for at du skal like meg. Jeg tror ikke jeg gidder. Tenker jeg vil være akkurat som jeg er jeg.
