Dette er en viktig advarsel

 

 

 

Du ser rett inn gjennom gammel is. Den er klar, og jeg har visket bort frosten. Innsynet du får, blandet med all informasjonen, kan være så vondt å takle, at du får lyst til å sette deg i en tidsmaskin, slå i stykker isen med den, og endre alt det smertefulle. 

Stanse slagene, stoppe ordene, redde livene, og messe med skjebnen. 

Kunsten er å takle å la det være.

Sannheten er at du har intet valg enn å la det være som det skjedde. Ingen salte tårer kan smelte denne ubønnhørlige isen. Jeg beklager på det dypeste. Vi lar deg ikke titte tilbake på isbelagt fortid uten grunn. Da ville vi latt oss alle slippe både å snakke, notere, forfatte, publisere, lese og gråte.

Det du leser her inne på forbipolene.blogg.no, meny, kategorier, under “Historiene de fortalte”, kan innimellom være heavy. Det er tunge historier, og jeg advarer sårbare hjerter om at flere slike publiseringer er på vei. Jeg har avtaler i nærmeste framtid der jeg får lov til å sette ord på flere opplevelser. Ei av dem er død. Der er det mammaen hennes jeg skal prate med. Ei anna ei overlevde, og hun vil ikke bære på alt alene mer. Hun vil dessuten hjelpe andre med sin historie. Etter jeg har skrevet deres historier, vil det alltid være stories to tell.

Dette er alltid reiser jeg både gleder og gruer meg til å ta del i. 

Som forfatter av disse historiene ønsker jeg å be deg som leser, om å puste dypt. Du kan bli forbanna. Du kan bli uendelig tris. Og overlykkelig glad. Du kan kjenne på trang til å dømme.

Selv både gråter og freser jeg, mens jeg skriver. 

Ja du kan kjenne på trangen til å dømme. Men ikke gjør det. Jeg advarer mot det på det sterkeste.

Fordi en klok mann lærte meg at du kan bedømme, men aldri fordømme. Hat og bitterhet har aldri bidratt til noe godt her i verden. Men det er lov å bli forbanna inni seg.

Jeg er blitt vant til å lytte. Skrive. Lytte. Skrive. Og skrive enda mer. Sette sammen notatkaos til en oversiktlig linje, og lime sammen fortid til en historie vi kan lese i nåtid. Jeg har sluttet å prøve å forstå. Sluttet å dømme, men heller begynt å respektere at alle er forskjellige.

For ja, i noen av disse historiene fra virkeligheten går det riktig ille. Det er ugjenkallelig og sårt å lese om når hovedpersonen i historien tar sitt eget liv.

Hadde det enda vært en novelle. Men det er ikke.

Det er den brutale virkeligheten; den som skjer omkring oss hver eneste dag. De sidene av virkeligheten vi kvier oss for å møte ansikt til ansikt. Det kan oppleves veldig nært, og du kan se sanne bilder av menneskene du leser om her inne. To historier er skrevet anonyme, mens alle de andre har valgt åpenhet.

Det som alltid har vært mi greie er å skrive. Jeg hadde omkring 30 brevvenner omkring i verden gjennom 80 og 90 – tallet, og begynte å frilanse i lokalavisen på ungdomsskolen. Interessen min var og er ordkunst og formidling av historier.

Men når jeg skriver en historie, dømmer jeg ikke de mørkeste sinnene. Man må feie for sin egen dør, heter det. Jeg kan gråte mange tårer for de jeg skriver for. Hva enten de er døde og jeg kjenner et merkelig nærvær i huset, eller om de sitter foran meg og prøver å holde på tårer som nådeløst sprenger seg frem.

Men hvis noen har slitt med demoner og mobbet andre. Hvis noen har slitt med beslektede demoner, og vært voldelig mot andre. Da er det ikke min oppgave å fordømme. Jeg kan føle med ofrene og gråte mye. Men jeg holder meg til min oppgave, som er å skrive. 

Vær forsiktig. Prøv å ikke bestemme deg for hva som er det beste for andre. Prøv å vise respekt for mangfold. Jeg har blitt vant til å godta andre akkurat som de er. Noen ønsker ikke å snakke om selvmord. Noen vil snakke. Noen har opplevd mye. Andre ikke. Noen er glade. Noen sinte. Noen triste. Noen er empati

Og noen har opplevd både mobbing og vold. Det er her vi må prøve å tilgi og akseptere mangfoldet. Det gjør ikke ting bedre for offeret med en lynsjestemning og videre mobbing mot mobbere og gjerningspersoner. 

Det er ikke for å straffe folk, at vi forteller disse historiene her inne. For en ting er sikkert; vi har alle tråkket et par feiltrinn før vi kom hit.

Det er for å bryte stillheten i all tabu at vi går ut med disse historiene, og for å hjelpe de som gjennomgår liknende situasjoner akkurat nå.

Mange kan gjenkjennes, selv om de anonymiseres. Slik er verden. Sånn er det. Men dette gir deg ingen rett til å trakassere de. Vi har ikke lov, rett å slett, å hverken mobbe, trakassere eller ta loven i egne hender.

Å reagere på en slik historie gir deg derimot rett til å benytte dine rettigheter til å vende deg til politikere, fylkesleger, namsmenn, og alt av offentlig støtteapparat for å påvirke i positiv retning. Si hva du mener og ta i bruk din stemmerett, slik at du styrer dette landet i den retning DU ønsker.

Du har LOV å bry deg og vise kjærlighet!

Du har lov til å bli forbanna inni deg og slå løs på putene i sofaen din mens tårene spretter, i ren medfølelse med ofrene du leser om her inne.

Men.

Husk. Det finnes uhelbredelige diagnoser. Tilstander som kan gjøre et menneske ute av stand til å føle empati. Det gir oss ingen rett til å dømme at noen er dømt slik.

Husk. Det finnes barn i Norges skolegårder, som ikke bare sliter med diagnoser, men utfordrende hjemmebaner. Hva de der hjemme må takle, KAN gå ut i mobbing. Det er vår oppgave å finne løsninger på problemet. Da må vi snakke åpent om det, ikke dømme mobberene. 

Min erfaring er at mange mobbere angrer seg i ettertid. Det er lov å si unnskyld. Og det er magi i det å tilgi.

Vi kan være medmennesker, ikke sant?

Vi kan lytte, lese og lære, ikke sant?

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg