Frisk fra bipolar i 6 gærne år

 

Det var dagene da jeg satt krøket på gulvet med foldede hender. Undergrunnen inni meg kjentes ut som om den ikke hadde bunn, og jeg ble trukket nedover. Tårer. Hele tiden tårer. Diagnose? Nei! Noen diagnose, DET hadde jeg ikke! Diagnoser hadde man funnet opp slik at psykiatrien kunne deale statsdop! Fysjom. Medisiner skulle jeg være foruten. Dette korrupte systemet av forskere på menneskesinnet. Nei takke meg til ensomhet, avslått telefon, tårer, angst og ei dyne jeg kunne gjemme meg under. Slik gikk dagene. Jeg var totalforvirret. For hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Hadde de rett i at den verden jeg gled inn og ut av sommeren 2009 kaltes “psykose”? Det kunne jeg da ikke forholde mitt sinn til!

Dette er nå 6 og et halvt år siden. Det var som om det snødde inne i den kalde kåken min. Narnia var preget av vinter, og heksa kunne dukke opp utkledd som dronning når som helst. Der gjemte jeg meg selv og sorgene mine. Riktig snødde ned under bipolar vinter. Men hele tiden ble alt tint opp igjen av varme salte tårer. Hva faen var det som feilte meg? Jeg burde hoppe fra noe høyt og forsvinne! Men det kunne jeg ikke, for jeg var blitt mamma. En udugelig mamma som var for dårlig til å ta seg av barnet sitt!

Jeg var syk av bipolar, og klamret meg til det siste halmstrå av “stolthet”. For, “syk av bipolar”, DET var jeg slettes ikke. 

Lite visste jeg om at dette skulle være min siste stolte krampetrekning. Intet visste jeg, om at nettopp det å gi opp hele denne stoltheten, og la hvitfrakkene få rett i at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse av en såkalt pinlig diagnose, skulle føre meg inn i et liv så spennende og eventyrlig, at jeg kom til å oppleve det som vanvittig coolt.

For akkurat da jeg for 6 år siden ga opp, og lot dem kurse meg i diagnosen, samt etterhvert medisinere meg med lithium, skulle jeg slippe å lide mer.

Jeg er nå frisk og symptomfri på 6. året. Nå vet jeg at det å være slik friskmeldt fra bipolar, heter å leve med diagnosen i remisjon. Jeg vet også at jeg har den alvorligste typen av diagnosen, bipolar 1. Dette betyr, at uten de to riktige medisintypene, viskes mine grenser ut. Da blir jeg ikke bare litt deprimert. Da blir jeg psykotisk depressiv. Så blir jeg ikke bare manisk, men psykotisk manisk. Jeg får ikke bare angst. Jeg får total noia.

Å ha vært helt frisk i 6 år, har lært meg veldig mye. For det første at jeg i det hele tatt HAR en diagnose. At hvitfrakkene hadde rett, at de vil meg godt, og at de faktisk er både coole og greie. De har troen på meg, og jeg har endelig troen på dem.

En som lever med bipolar kan aldri forutsi framtiden. Jeg kan med stor margin sikkerhet påstå at det mest sannsynlig vil gå bra, så lenge jeg respekterer meg selv. Det innebærer å innta medisinene, trene jevnlig, være måteholden med alkohol, la psykiatrien følge opp meg, visualisere, affirmere og spise sunn mat. Men man kan aldri vite. Derfor har jeg nettverk omkring barna mine og meg som står rede og klare som egg dersom noe mot formodning skulle endre retning. 

Man må leve med noe annet også, samme hvor frisk man er. Folk’s uvitenhet og derav fordommer blant annet. For eksempel å bli kalt hypoman bare fordi livet går så det suser og du er glad. Og det sier seg selv at å være frisk i 6 år handler om så lang tid at man ikke lenger snakker om “perioder”. Jeg har fått trusler fra pompøs bedreviter om at vedkommende skulle skrevet en bok om hvor vanskelig det er å leve i relasjon til en med bipolar. Jeg har fått stygge meldinger midt på natten, og måttet deale med baksnakking og stygge rykter.

Likevel går ikke dette så mye inn på meg lenger. Det kommer jo fra mennesker jeg ikke er glad i. Folk som ikke betyr noe for meg. Dramaqueens uten peiling, som forsøker å spille på samvittighet. 

For ja. Jeg kan ha forsterkede følelser. Men, i samme bane har jeg også evnen til miste disse følelsene for godt, i det man har tråkket hardt nok og lenge nok på bipolare følelser. Faktum er at i mine syke perioder har jeg enten vært innlagt eller trukket meg unna folk, for ikke å plage andre med oppturer og nedturer.

Jeg kan ikke garantere at jeg er like frisk om 6 år. Bare nesten garantere. Men jeg kan stå for at barna mine har det nettverk som trengs, dersom det skulle bli nødvendig. Gode venner, psykiatri og en uvurderlig barnefar, står stødig omkring oss, og sånn er det jeg ønsker å ha det. 

Å leve med diagnosen bipolar i remisjon, er en fryd. Men bagasjen man har å bære på er heavy, og man må daglig deale med spekulasjoner omkring fortiden. Skepsis fra alle kanter, og dømmende holdninger. Og jeg forstår.

Jeg forstår så godt. Selv har jeg heller ikke peiling på all verdens sykdommer. 

Det er bare det at da unnlater jeg å uttale meg om de sykdommene.

Min diagnose er forbundet med Gjøkeredet.

Det er bare det at jeg har vært i Gjøkeredet. 

Mange ganger.

Og det var der jeg traff de virkelig ekstraordinært intellegente og kreative menneskene.

Skulle jeg hatt en virkelig interessant samtale med grenseløse sinn, var det nettopp er slikt Gjøkerede jeg skulle besøkt. Som symptomfri slik jeg er nå. Det er bare det, at nå er mine sansedører halveis lukket. Jeg er frisk, og har ingen tilgang til kaninhull og dragehuler.

Men jeg vet godt hva som foregår nede i slike kaninhull og oppe i sånne dragehuler, så jeg kunne nok forstått språket til et psykotisk menneske.

Men jeg trives her oppe i midten. Det er morsommere å være frisk enn jeg trodde. Altså, jeg trodde jo at jeg VAR frisk. Så tok jeg feil, og det viste seg at det å være frisk innebar evnen til å tørre å være gal. Litt gæærn og fresk rett og slett 😉 

 

4 kommentarer
    1. Så utrulig godt skrevet -takk for at du prøver å lære oss “som er”friske” -du gir oss innblikk -Tusen takk og ha en superfin dag:)

    2. Jeg ble gjort oppmerksom på bloggen din i dag, og har ikke lest så mye ennå. Måtte likevel legge igjen et lite spor, et bevis på at jeg har lest. Nå har ikke jeg den samme diagnosen som deg, men jeg har jaggu opplevd min del av kaninhull og dragehuler, så jeg vet hvordan det er. Godt å høre at du har vært frisk så lenge!

    3. fabelastisk: Heisann heisann. Takk for sporet. Så hyggelig at du ble gjort oppmerksom på forbipolene. Jeg har noen treeege dager akkurat nå, men vips kan skrivekløa plutselig sette inn med flere innlegg dagen. Ja det er digg å være frisk, jeg ser framover mot spennende år og tilbake på en lærerik vei. Å ha diagnoser trenger ikke å bety at ting er slitsomt alltid. Nå må jeg jo titte innom din blogg vettu. So long!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg