Tårene presser på. Noe stort og stygt vrir seg rundt i hjertet mitt, og magen min fylles med noe vondt. Føler meg deppa, rett og slett, og håper det går over om noen timer.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Noen timer med tilvenning. Noen døgn der de ikke skal sove her.

Huset ligger stille tilbake. Ingen løper rundt her og overfaller mamman sin med nusser, koser og klemmer. Ingen skal ha lunsj. Ikke middag heller. Ingen skal bades, og ingen skal jeg lese Donald Duck til i kveld. Ingen små armer skal klamre seg rundt halsen min og hviske natta.

Det hele er et paradoks. For i virkelighetens alenemortilværelse er jeg noen kvelder så utmattet og sliten, at jeg krøker meg sammen i sofaen uten å greie å nyte en liten time alene av dagen. Jeg trenger alenetid, jeg vet jo det. Burde nyte det.

I virkeligheten har barna mine en superpappa som de akkurat nå storkoser seg sammen med.

Det er bare det at hjertet mitt rives ut hver gang jeg vinker hade til dem..

Det er bare det, at selv om både ungene og jeg trenger fri fra hverandre, savner jeg dem sønder hver eneste time bort fra dem. 

Her er det omvendt separasjonsangst. Gutta gliser fra baksetet og vinker bye bye. De ropte “pappaaa pappaa” da faren ringte på døra. Jeg, derimot, kjenner det smerter vondt når de drar. 

Det er jeg som griner, og jeg må nesten le av det.

Hvorfor kan jeg ikke bare nyte barnefri nå, slik som alle andre? Hvorfor er jeg så innmari avhengig av to små guttetasser?

Fordi de er så snille. Så gode og sjarmerende. Fordi jeg er så innmari forferdelig glad i dem for alt hva de er. Fordi det er så mye herlig liv i dem. Fordi jeg elsker, digger, liker dem.

Men akkurat DET handler om meg. Barna, de har det strålende. De storkoser seg sammen med pappan sin. Og DET er jo det aller viktigste.

Så får vi se om noen timer, om ikke det hysteriske mammahjertet mitt har roet seg et par hakk.