Les hvordan bipolar alenemor takler rampungene sine

 

-” Sønnen din sa faen. Og så sa han at han får lov til det av mamman og pappan sin!” 

Og han sønnen min, han er selvfølgelig igjen på lekeplassen, mens nabojentene er utsendt for å hente kjærlighet på pinne til ham. Det er midt i multi things to doo for meg inne i huset, og jeg husker “regelen” om å ikke “straffe” på feil område. Sender med kjærligheten. Tar det senere.

Senere.

-“Mamma. Hvis det blir krig. Da gjør det ingenting, for han pappa har 3 utambomber!” Jeg ler så jeg humper i sofaen. Vræler. Hikster. Helt til jeg ser bort på 7åringen min i den lille Ikeastolen ved minibordet. Strengere blikk har jeg ikke sett på lenge. Jeg kveler latteren, i det han peker på meg: “Det er SANT! 3 Utambomber! Og dessuten står det masse soldater ved fjellene omkring her og passer på!”

Jeg vil ikke ta fra ham denne følelsen av soldatsafety og bombe sikkerhet. Så jeg nikker og tar ham på alvor.

Senere. 

Jeg peiler temaet inn på banning. “Det er ikke ok at du sier faen og skylder på mamma og pappa. Du har ikke lov til det.”  Han sier ok, og ser seg forskrekket rundt. Hvem tysta? What? Mamma ser meg overalt..

Hvordan takler en farskete alenemor rampete barn? For dette var jo ingenting. Mine barn er rampete som fy, og jeg ville ikke vært akkurat det med rampete, foruten. Det ville vært kjedelig. Nei tvert imot er jeg rampete sammen med dem. Vi har lekestunder hvor vi ruller rundt på gulvene og leker rampeleker. Akkurat da er det lov å prompe på mamma, og jeg kan rape på dem. For jeg er jo rapemonster akkurat da. Vi ler så vi nesten tisser oss ut, selv om det bare er ettåringen som har bleie på. Bleiemonster. Vi freser og knurrer, så ler vi igjen.

Mens vi tryner rundt og ramper det nede på gulvet, er det lov å si rare ting. “Din knurrelur!” “Rampefarsk! Pass deg før jeg skyter lego-ild!’ “Jeg kan sende fisepromper med fingrene iiikhalabooom!” “Din hompalomp a stompaklomp!”

Vi har kitterunder i sofaen, og vi tegner på oss selv. Det går lett av i badekaret. I butikken kan vi sitte og glo på ting og tang, uten at vi kjøper det. Bare drømme oss bort. Dette gjelder ikke minsten enda. Ham bærer jeg rett ut hvis han roper og skriker. Bortsett fra en gang, da jeg var så kjip at storebroren og kompisen måtte se til ham mens jeg betalte. Da tok jeg et par dype innpust mens jeg glodde tilbake på alle som glodde på meg. Jeg kan ikke engang garantere at jeg alltid kommer til å bære n out like that. Hva om vi skal rekke et fly og jeg må handle først? Hva om himmelen har falt ned og jeg må handle brød? Hva om hva om?

Vi skal legge oss, og jeg finner ei tykkere dyne til 7åringen. Han skal legge seg oppå den tynne sommerdyna, og det er et prosjekt dette. Å få lagt til den dyna. Vi er opptatt av at Anton plutselig hadde litt uflaks i Donald-historien vi nettopp leste, mens vi legger til den dyna. Jeg registrerer at jeg kommer borti en klomp med masse bamser. Da skvetter han til, og plutselig befinner jeg meg midt i tidenes drama! Han slår armene ut, og sier: “Menh! Neih! Menh! Sånn! Neih åh!! Sånn. Åhhh!” mens han legger bamse for bamse hurtig på plass, før han skynder seg å dra et mykt teppe over dem igjen. Jeg skjønner at de stakkars bamsene fryser, og at jeg er et grusomt menneske.

 

Jeg fnyser ikke av bamsedrama og utambomber. Med bipolar i hue og en ellers litt spesiell tilnærming til livet, forstår jeg eventyret i mine barns verden. Jeg ser hva som er viktig for dem, og lar også barnet i meg selv ta del i den barnlige verden. Husker alt livet i bamsene. Skjønner at livet er sensitivt nå, mens de tråkker i små sko og fyller tiny bukser med barneben.

Hvordan jeg dealer med de store rampestrekene? Vel. Her i huset har man lov å bli sinna. Det er greit å være irritert, og det går fort over. Jeg freser og knurrer, og er langt fra noen pedagog: “…Åh, du kan ikke DYTTE lillebror! Det er ikke lov!” 

-” Jamen HAN dytta meg!”

-” Han er 1 år, du må vise ham hva han heller kan gjøre. Åh.”

-“Åh!”

Så går det 3 minutter, og vi er like glade igjen.

Nylig lærte jeg om hvordan vi voksne gjør så mye rart når vi påfører oss selv dårlig samvittighet. Hvordan vi bryter trygge rutiner for å bøte på denne samvittigheten, og kjører på med trøstegaver og rare opplegg. Som godteri midt i uka eller plutselig utflukt til Leos lekeland. Da letter det. Da føler vi oss bedre.

Men barna trenger kun en rolig og stabil rytme. De trenger våre faste grenser. 

Så jeg banker i mammabordet med god samvittighet. Jeg er sjefen. I’m the boss. Her bestemmer jeg, og jeg rikker meg ikke av flekken. Jeg er alene som voksen i huset her, og må sette meg i respekt. 

Så jeg takler rampungene mine ved å pøse på med kjærlighet, kos, lek, respekt, grenser og trygghet. Og gjør jeg feil innimellom, tilgir jeg meg selv for det. 

Men farskestreker? Oh I praise the Lord for em! Rampunger er gøyest å bo med! Jeg kunne sikkert blitt med dem og ringt på hos naboen..

…bare for å stikke av  😉

 

 

 

2 kommentarer
    1. Du har helt rett. Med trygghet på plass kan man nesten tulle så mye man orker. Vi gjør også sånn. Men med ptsd som lidelse kan lyder føles ubehagelig på kroppen, og alvoret kan bli litt tungt.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg