Tenk at livet skulle bli så deilig senere. Og så skulle du ikke få oppleve det…
Fuglene synger, himmelen er blå, og jeg har sol i hjertet mitt.
Alle disse årene tenkte jeg på deg, Nina. At du valgte å ta ditt eget liv. Så altfor tidlig å dø. Klumpen i halsen er ikke til å bære.
Du var tremenningen min. Brevveninna min. Men du klaget aldri. Du fortalte aldri at ingen ville være vennen din. Der oppe i Nord.
Naturen florerte omkring oss det oppe i nord. Det var sommerferie, og vi gikk opp på fjellet Galten sammen med de voksne. Du lo og sa: “Gjett ka æ ska bli når æ blir stor! Det begynne på S!”
Jeg gjettet og gjettet. Til slutt ropte du: “Sprinter selvfølgelig!”
Ja. Du skulle bli stor du. Og så skulle du løpe fra alle sammen. I stedet skulle det bli så knalltøft dette livet, for deg å leve. At du i stedet reiste fra oss alle så altfor altfor tidlig.
Du vet jeg snakker til deg ofte. Gråter til deg. Snakker rolig til deg. Later som du hører meg fra himmelen Freser til deg: “Hjelp meg å finne mora di da Nina! Jeg vil skrive om deg! Vi kan ikke glemme!”
Jeg hørte mamman din hadde flyttet sørover. Lette og lette. Etter feil navn.
Denne uka fant jeg henne. Ved rett navn!
Så fort jeg får muligheten, setter jeg meg på toget og gråter meg nordover til Bodø, jeg lover deg, Nina, jeg lover.
For mamman din, hun vil heller ikke at vi skal glemme. Vi skal sørge for at folk får lese din historie. Du var så sterk, du levde ikke ditt korte liv forgjeves. Noe å lære av deg, vet jeg at vi har.
Jeg var vennen din. Så ble vi begge til unge psykiatriske pasienter. Du i nord. Jeg her i Midtnorge. Så ble det mørkt.
Du døde altfor altfor tidlig, vakre, kloke, spreke, pene Nina.
Jeg må, som du vet, til bunns i dette for å prøve å forstå deg. For å krympe klumpen i halsen. Fordi jeg vet du ikke ville at ditt valg skulle bli et tabu å snakke om.
For du var altfor ung til å dø..