Småbarnsfar tvunget til å danse til han stupte

 

Livet kan være heftig og nådeløst  Dette fikk en småbarnsfar fra Trøndelag erfare da han bydde opp ettåringen sin til dans i stua.

Det holdt på å gå riktig ille.

 

Jeg ringer han i anledning at minsten skal hjem til meg fra samvær i dag. Det tar tid før han svarer. Jeg hører han prøver, når han først tar telefonen. Det peses i andre enden, så jeg spør om det går bra..

Han sier, mellom dype innpust: “…hey…  pust… pes..  ..vi dainnsa.. …pust… …han Even og æ no chu …måååhhaha!”

Så får jeg høre om hvordan han nærmest var tvunget til å fortsette å danse, siden ettåringen våres blir skikkelig sinnamann hvis vi slutter med det når vi først har begynt… Den lille sjefen er rett og slett gal etter å danse, og med all den energien sin: shake it, bounce og jazze. Mazze. Lenge.

-“…pes …hainn tok tak i handa mi og dro mæ sint tebake! SKOILL dans!”

Han peser videre. Har visst stupt over ende opp i sofaen. Det blir stille.

Jeg må spørre om det går bra igjen, og det gjør det visst, etter mye om og men. Han får pusten tilbake, og beskriver igjen hvordan han ble tvunget av ettåringen vår til å danse. 

Han er pappan til begge mine heldige små kosetroll. Superpappa sådan. 

Jeg minner ham om hvilken god pappa han er som i det hele tatt danser med ungene. 

Og fisker.

Og koker.

Og steker.

Og klemmer og koser og alt det andre en superpappa gjør.

(Kanskje ikke rart han stuper når han danser.. )

I vårt moderne samfunn blir betegnelsen “alenefedre” og “alenemødre” mer og mer vanlig. Her i Norden er det lett å skille lag. Man er fri til å leve selvstendig dersom man vil. 

Pappaen til barna mine og jeg, er ikke et typisk eksempel. Vi har mye bagasje, og livet har gitt oss mange utfordringer. Jeg var veldig syk av bipolar 1 da vi fikk førstemann. Han grodde fast hos pappan sin, og jeg lot ham være der. Vi bor i to nabokommuner, og sønnen min ble vant til sine venner og sin tilværelse hos pappan sin. Vi prøvde på nytt, og fikk enda en sønn. Da forble jeg frisk, slik at han ble boende hos meg. 

Vi har ikke kun normalt foreldresamarbeid. Det er så mye mer vi må sørge for. Og i tillegg har vi flere ganger hatt utgangspunkt som katt og hund, men alltid greid å bli venner igjen. Vi har skjermet barna og jobbet iherdig med å prøve å respektere hverandre. Det er til våre barns beste at vi er venner og samarbeider.

Han har ikke høy utdanning. Han har en fortid der rus preget hverdagen hans. Og han er ikke noen idrettsfantome, siden han stuper over ende etter dansing med en ettåring. 

Men…

…han har det pappahjertet i verden her som banker på den måten akkurat våre to gutter behøver. Han gjør dem lykkelig og stolte, og lærer dem ting bare han kan lære dem. 

…i stedet for å ivre etter karriere og business, er han ivrig etter å tilbringe tid med to små gutter som han oser av stolthet over.

…han trøster og bærer, bygger hus og kjører, henter og bringer …og holder det han lover fire små glade øyne.

…han var så stappfull av kjærlighet for barna sine allerede før han ble pappa til dem, at han kommer til å sikre fremtiden til guttene med trofast pappakjærlighet og trygghet forever.

Nå har vi virkelig funnet vennetonen. Vi har innsett at det var meningen vi skulle lage to barn, og så være venner omkring dem. Det er vakrere enn samboerskap og kjærlighet. Det er fullt fokus på to heldige små, tillit og samarbeid på høyt nivå.

For vi er jo noen awesome parents. Jeg vet jeg også er det. For hvis jeg er litt trist en dag, kan jeg ringe superpappan til ungene mine, og få høre: “Helene! Du e ei GOD mor!” 

Man er ikke awesome super duper mum & dad før man evner å gi masse positiv feedback til den andre foreldreparten. Hvis jeg skryter av pappan til barna mine og forteller ham hvilken God damned superpappa han er, vet jeg at barna våre nyter godt av det. For da blir han en glad og trygg pappa.

Ja tenk det. Akkurat den pappaen jeg respekterer som far, er far til MINE barn! Og han synes JEG er ei god mor! Det er det aller viktigste i hele verden, fordi det handler om småttisene våre.

Nei en superfar trenger ikke utdanning for å bli det. Han behøver ikke å ha masse penger, båter, gods og gull. Han kan tilogmed ha en fortid som rusmisbruker. Ja han kan ha valgt å stable seg på beina, og aldri gå tilbake, av ren pappakjærlighet. Absolutt alle kan ha gjort, og har mest sannsynlig gjort, feil i vår fortid. Dette definerer ikke kjærligheten vi føler for våre barn. Fortidsfeil er bra. Da har man lært mye, og kan lære det bort til neste generasjon.

Sist superdad skulle hente minsten, måtte han komme tidligere enn avtalt, fordi han ikke greide å vente lenger med å se ettåringen, holde rundt ham og gi ham kjærlighet, kos og klem. Denne pappaen gikk rett og slett bare rundt i stua si og gledet seg så det kriblet så heftig i pappamagen, at han nesten sprakk. En far som ikke kunne holde ut en time til med venting.

Takk og pris til høyere makter, flaks, og sim salabim, for at pappan til akkurat mine barn, er en superpappa som er villig til å danse til han stuper for barna sine!

Har du fundert over det faktum at menn er i stand til å ivareta barn på lik linje med mødre? Pappan til mine to gull har bevist at en alenefar kan gi omsorg til, oppdra og ta vare på barn, like bra som en mor kan. 

Gjerne trykk på denne linken, da jeg henviser til likestilling for fedre: https://m.facebook.com/LikestillingForFedre

 

 

 

 

 

5 kommentarer
    1. Mye “hyllest” her, men beklager.. Kall det “superpappa” så mye du bare vil, men så lenge du beskriver det som “vært hos pappa på samvær” viser du at du minner både deg selv og dine medsøstre om at det er DINE barn. Smak på begrepet “på samvær”. De har altså en tilmålt tid “samvær”, som oftest bestemt av mor, i et system av systematisk undertrykkelse av fedre overfor sine egne barn.
      Det gjenstår mye før vi har likestilling på dette feltet, men det er det ikke så mye fokus på. Det er mye viktigere for verden at det er minst 40% kvinner i styret i en murerbedrift.

    2. Ole: Vårt eldste barn er det JEG som har samvær med. Her er det faktisk slik, at da vi skulle ha nr en, ble jeg syk. Jeg valgte å skrive under på at eldstemann skulle bo fast hos pappan sin, og gutten ha samvær hos meg. Da vi fikk nr 2, bodde vi fortsatt fra hverandre. Men da holdt jeg meg frisk. Så han ble boende hos meg. Så jeg skal love deg at jeg har smakt veldig mye på begrepet “samvær”. Alt dette står beskrevet inne på bloggen!

    3. Nå ble jeg litt rørt her 🙂 Jeg ser folk som ikke evner å legge krigen med sin ex bak seg og se ungene, der ungene er de som kommer skeivt ut i livet rett og slett fordi det er så viktig for foreldrene å være den som har rett og å holde krangelen vedlike med ex’en at ungene kommer sist.
      Er ikke alle som er ment å leve sammen, men det betyr ikke at man ikke kan skape gode forhold for ungene om man samarbeider.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg