Jente. Du brukte å rømme. Du gjemte deg bak sort langt hår, fordi du var overbevist om at alle så de samme kompleksene som du slet med hver eneste dag. Alle andre satte du på høye hester, mens du selv la deg langt under jorda de alle ridde på. 

Ridde videre. Galopperte inn i sine vellykkede liv. Så ikke engang ned på deg. For du var usynlig. Underground girl.

Trodde du 

Jente. Du trodde de hatet deg. Trodde du aldri kom til å bli bra nok for dem. Forakt i engledrakt, trodde du det var. For du blomstret ikke slik som dem, men forble en liten knupp. Du søkte skygge, mens sola skinte på alle andre. Alt stod stille, og alle red forbi deg på vellykkede hester.

Løft hodet ditt, og du vil se, at de tok en matpause rett borte ved fjellet her. Hestene står fortøyde og venter. De venter på deg. Ser du?

En etter en smiler de til deg. Så kommer de bort og klapper deg vennlig på skuldrene. Hvor har du vært, spør de. Vi har ventet på deg.

De skulle bare visst, jente, hvordan det føles. Hvordan det kjennes for en gammel sjel i en ung kropp, når du innser at du var god nok likevel. Når du kom fram. Litt sent. Men du 

kom 

fram.

Du ga

ikke opp.

Jente. Jeg vet du opplevde sider ved livet som får deg til å tro du fortsatt ligger nede for telling. Du hører de sier de liker deg, mens du er vant til å tro noe annet. 

For.

Liker de den jenta som gjorde ville ting også? 

Liker de henne som rømte fra tvangsinnleggelse og gråt alene i brostensbelagte sidegater i en stor by også?

Liker de henne som testet et par rykende greier som lot henne virkelighetsflykte fra ungdomstiden, også?

Liker de den unge dama som syklet til jobb klokka 06.00 på morgenen for å vaske toaletter og butikker også?

Liker de møblene den dama hadde før den vaskejobben ga henne råd til å kjøpe nye, og liker de at noen av de møblene ble kjøpt brukt?

Hva med elektrosjokkbehandlingene, vil de virkelig kjenne henne som fikk grillsesong i topplokket allerede som 18åring?

Og hva med jenta som ble feilmedisinert med 25 forskjellige medikament-sorter, og forvandlet til alt fra sylfrekk tøs, til angstpreget og sløv zombie. Liker de henne også?

Liker de henne som begynte å reise seg for 10 år siden også? Hun som satte grenser og banket i bord så det ristet?

For du vet. Og jeg vet. At hvis de ikke liker henne, liker de deg ikke. Den unge jenta er en del av deg selv som du er glad i. Du bærer henne med deg hver dag.

Nei. De liker nok ikke alle sidene ved deg. Det er helt ok, og du søker ikke deres anerkjennelse. Når du er vant til noe, er det ikke så farlig lenger, og du har forlengst vent deg til nederste trinn på rangstigen.  Dessuten har du ingen slik fin høy hest å sitte på. De skal ri videre, men det skal ikke du. Du skal 

gå

din

egen vei.

Og du er lykkelig med det. Du trenger ingen slik fin hest å galoppere gjennom livet på. Du vil studere detaljer, velge retning selv og rusle gjennom dine egne landskap. På din egen måte. De liker ikke alt ved deg. Og det er helt ok.

Og det er ikke lenger vondt at du ikke var bra nok. Du setter deg ned og spiser med dem. Tar en lang matpause og snakker om gamle dager. Prøver å forstå hvorfor de gidder å ta seg tid til en outsider som deg. Innser at det ikke er så nøye lenger. Hvem som liker hvem og ikke. Tommel opp. Likes. Tommel ned. Don’tlikes.

Du er den du er, jente. Og du kan aldri bli som dem. Du kan aldri begynne å tro på at du er i deres liga. Og det plager deg ikke lenger. Tvert imot er det et sikkerhetsbelte mot høye pærer.

Jente.

Du har blitt en voksen dame nå. Selvtillit og selvbilde er på topp. Gamle forestilninger sitter støpt fra svunne tider, men det plager deg ikke. Du har aldri ønsket å være penere frue, poppis og problemfri uansett. For du vet at ingen er problemfri. 

Mamma.

Du er mamma, nå kvinne. Mamma til to som ikke bare liker deg, men som elsker deg himmelhøyt bunnløst, akkurat som du er.

Og den fortiden din, den gjør deg til en skikkelig god mamma.

Andre voksne liker noe ved deg. Og det er vanskelig å tro på det. Ikke at det plager deg. Det er bare ikke så lett å kjøpe akkurat den.

For du er vant til å tenke

“De liker meg ikke. 

De liker ikke sånne som meg…

…og det føles litt vondt, men det er greit.”

Hvem vet. Kanskje du en vakker dag er preget av endrede vaner og nye forstøpniger. Kanskje du kan tro på at det er noe ved deg de andre ikke ser ned på. Inntil da er det ok med bakkekontakt.

For sannheten er jo at du liker deg selv skikkelig godt du. Du er din egen aller beste venn!