Trondheimsfjorden ligger stille. Men inni henne stormer det. Året er 1990, og hun er bare 15 år. Evig stillhet frister, så den unge jenta svelger de tablettene som vil bølge henne sakte inn i fred og ro. Stillhet og fred. Nå vil hun ha fred. 

Ut mot havet, skulle hun reise. Dra sin vei for alltid. Til evig tid. Hun la seg til for å dø.

Men det skulle ikke ende slik. Et hjerte som er heavy, det er tungt å bære, det. Men et sykehus kan i all hast pumpe en ung kropp i gang igjen, slik at den iallefall kan stable seg på beina og prøve å rusle videre.

Mine tårer presser på i kveld. Det er en sart historie jeg blir fortalt. Jeg hvisker den for henne. Prøver å finne fine nok ord. Hun sitter inne i en ensom boble og prøver å finne vei ut av den, mens hun roper. Men få hører. Det er nesten så ingen lytter til den lyse, fine, stille tonen i stemmen hennes. Hun hører sin musikk der inne, og deler den med meg. Det er en sang om ei jente som tok livet sitt, der hun selv overlevde den dypeste av alle nedturene den bunnløse dagen i 1990. 

Vinden står stille her på toppen i kveld, og Rune Rudberg synger:

“Du sitter nederst ved bordet. Du som ingen kan se. Jeg har og gått i fra deg. Jeg hadde og blitt med. …for du sitter nederst ved bordet, og øverst er det makta som rår. Du prøver å ta dem på ordet, men tida den bare går. Du reiser deg sakte fra krakken, men det er ingen som bryr seg om det. Det er ikke rare takken, men du ville at de skulle se. For du som satt nederst ved bordet, har gitt opp og krakken står tom…”

Gunn Marit Borgen sitter foran meg som et åpent sår. Tårene triller, for hun har fortalt om en barndom som fylte henne med altfor tung bagasje å kunne bære alene. Og en klump i halsen så innmari vond. Så vond. Nå er hun i førtiårene, og sitter fortsatt nederst ved bordet.

I 1983 flytter ei jente til Stjørdal. Hun er 8 år, er tynn, og har langt og tykt hår. Full av livsgnist, og med hodet fullt av minner om ei tid på Lade det hun bodde sine første leveår. Laderampen. Det var henne og gjengen det. De var ikke slemme, men de hadde det gøy. Hun smiler og ser ut i luften. Det var tider det.

Her inne på forbipolene har dere blitt kjent med flere forskjellige mennesker som har blitt utsatt for mobbing. En i himmelen og tre her på moder jord.  Dette er også en historie som inkluderer mobbing og utestengning. Denne jenta, hun ble også mobbet og trakassert. Hun hadde en lærerinne som prøvde å hjelpe henne, og en mamma som gjorde alt for at lille Gunne hennes skulle bli godtatt av de andre barna. Det hjalp et par timer. Så var det på’n igjen.

Vi kjenner historien nå. Det er så mange av dem. Det de har å fortelle om landet’s skolegårder, svir for de fleste av oss. Vi skulle så gjerne vært der. Tørket de ensomme tårene. Holdt omkring dem. Reddet de som ga opp. Men alt vi kan gjøre er å lytte til historiene. Og gråte med dem og de etterlatte. For det er ikke til å skjule under teppet at mange av dem reiste ut mot havet en aller siste gang. Da hjelper det lite med en sang. Mang en musikk stilnet for lengst..

Denne historien vinkles herved inn mot tiden etterpå. For, stopper mobbingen i det ungdomsskoleklokka ringer ut for siste gang? Nei. Det er noe vi alle vet. At den fortsetter videregående denne trakasseringen. 

Men. Hvorfor har et usynlig vesen fått navnet “Bygdadyret”? Fordi det handler om voksenmobbing. Fordi mobbingen ikke gjerdes inn i en skolegård. Fordi bygdadyrets ryktespredende, baksnakkende forakt, rett og slett er mobbing og utestengning. 

Den følger med dem videre, denne mobbingen. En bygd glemmer aldri. Ingen har klisterhjerne som bygdadyret. Og i kombinasjon med en nedpsyket og sliten sjel, kan dette dyret være livsfarlig. 

Voksen sitter Gunn Marit Borgen her og har overlevd ferden. Hun ble etter hvert mamma, og fant sitt livs kjærlighet i en mann som aldri ga seg før han fikk være der for henne. Sten Ove står stødig ved hennes side, og de to hører sammen. Gunn Marit har mye på hjertet, men jeg merker at det er lite hun deler. At denne stemmen stilnet i 1990. 

Sammen trenger vi oss gjennom lagene, Gunne og jeg. Hun forteller. Ønsker å dele, men det er vanskelig å i det hele tatt tørre å tro man har noe av verdi. Å dele.

“Jeg er en hakkekylling. Blir så lett utnyttet. Og det skal ingenting til før folk dropper meg. Jeg blir så såra. Det gjør så vondt.”

Jeg får innblikk i en verden der voksne mennesker åpenlyst viser akkurat samme forakt, som vi liker å tro at bare små kjipe jenter kan gjøre i 4. Klasse på barneskole. Damer og menn som stimer sammen i klynge, titter, hvisker og rister på hodet. Folk som trenger noen å trampe på. Rykter som spres mye lenger ut på bygda enn frau noensinne kan.

“Jeg er den som setter meg ikke bare nederst ved bordet, men ved det nederste bordet. Jeg har for lengst gitt opp å sette meg ved en munter og sosial gjeng. For jeg blir sittende der og prøve å bryte gjennom. Men ingen hører meg. Og når jeg snakker, blir det bare babbel. Få respekterer meg, for jeg mangler jo selvrespekt. Jeg er så lett å misforstå, og får ikke helt til å forklare hva jeg mener…” 

Vi snakker om selvtillit. Jeg får vite at det har hun ikke. Et eller annet sted forsvant den, og den voksne utgaven av Gunne har på mange måter gitt opp. 

-“Jeg tør ikke gå bort til folk, og da tror de at jeg er overlegen. Så får jeg kritikk og null forståelse for at jeg mye heller godt kan gjemme meg blant flere tusen folk på en tribune, foran en fotballkamp. De forstår ikke at jeg kan skjule meg der. Der trenger jeg jo ikke å prate. Føre dialog.”

En gang i tiden, i en skolegård i Trøndelag, var hun “for tynn” og “hadde for tykt og altfor langt hår”. Skulle arrene etter mobbingen automatisk viskes ut i 20årsalderen?

Nei. Det er ikke slik det funker. Dette type timeglasset har ingen annen ende enn livet selv, og sporene som er satt, vedvarer. Man kastes ut i livet etter endt skolegang, og det forventes at man “legger det bak seg”. Men hvilke signaler sender en skadeskutt fugl ut i terrenget som voksen?

Det hviskes lavt: tråkk på meg. Det er det jeg er vant til. Jeg vet ikke om noen annen måte å leve på. Det er hva skolen i Norge’s land lærte meg: utnytt meg, mishandle meg, vær slem med meg. Bare ikke lik meg. Aldri bli glad i meg, for jeg er ikke verdt det.

Så bygdadyr, kom og spis meg levende. Det er det eneste jeg vet om…

For jeg vet en utvei ut mot havet. Så tygg i vei og spytt meg ut. Som den klysa du er. 

For det var ikke bare på ungdomsskolen Gunn Marit var preget. Det var ikke bare da, at hun var den stille. Hun, som de fleste andre med vonde minner fra skolegården, bærer det med seg enda. Hvilket er friskt blod av god gammel årgang for bygdadyr. 

Men nå. Nå er det visst på tide å løfte blikket og smile. Hun forteller, og det jeg hører, varmer meg langt nedi hjerterota. For denne dama, hun har visst tenkt å bygge styrke nå. Endre det urgamle mønsteret. Sette grenser og bli tøff. Hun ønsker å bevare den delen av seg selv som vil ta imot venner som misforstod og sviktet henne. Men fra nå av, skal skolegården fra gamle tider, forbli der. I fortiden. 

Blant venner er hun og mannen kjent for å ha det hjerteligste huset. Gunne beskriver det som både uferdig og umoderne. Det er et hus der folk trives. Der finner de tryggheten sin. “De sier de ikke vet om noen som kan bli så glad i er hus som jeg er” sier hun. 

Og nå har hun altså tenkt å begynne å bære med seg en ny type trygghet overalt hvor hun ferdes. 

Hva sier samfunnet til dette? Når et mobbeoffer fra svunne tider ønsker å reise seg og helbrede gamle sår? Tar man i mot henne og holder henne i hendene, eller oppfører man seg som dyr? Slike bygdadyr er ikke av den aldrende sorten, så de som velger det, varer nok ikke lenge. 

Det finnes så mange mange fler av oss som vil ta imot deg med åpne armer, Gunne. Tørke tårene dine og klappe i hendene av glede over din nye livsgnist og styrke. 

Er det på tide å utvide skolegårdshorisonten, og ta dem i mot? De som overlevde, mot alle odds? Inkludere dem, og vise frem det herlige mangfoldet til våre såre små barn?

I kveld synger Rune Rudberg videre i den varme trygge stua mi, i det jeg tenker på et varmt og tungt hjerte som kommer til å overleve videre. Som kommer til å blomstre. Som du og jeg skal ta imot. Av respekt for alle hjertene som ikke maktet å ta opp kampen mot bygdadyr og troll.

“Var det lettere å se henne den gang, med træler og sår og svidd hud? Nå har a nålstikk i arma, små arr etter gårdsdagens skudd  For da ho gikk ut gjennom døra, då var det for seint då, for ho til å snu. Den blei for tung for ho, denna børa. Vi skulle gjelpa ho, jeg og du…”

En sang som endte trist. Slik skulle det heldigvis ikke gå med Gunn Marit. Hun hverken begynte med rus eller greide å ta livet sitt. Og nå har hun altså tenkt å reise seg. Og jeg og du, vi skal hjelpe henne med å snu.