Det er så synd det. At tårene presser på akkurat nå som jeg har badet lenge, hatt på ansiktsmaske og deilige kremer. Hodet ligger på ei støvete gammel pute i et gjesterom som ikke er ferdig. Madrass på gulvet.
Jeg har sovet lenge og har barnefri i 2 døgn for aller første gang siden Even kom til verden.
Men jeg har mest lyst til å sette meg alene i en kinosal. Gå en tur i skogen alene. Selv om jeg er livredd elgen.
Hvorfor må jeg kjenne sånn på andre sine stemninger? Det er vel den delen ved bipolar jeg aldri får fjernet med medisiner. Det emosjonelle. Aller følelsene.
Jeg merker det når det ikke finnes noen grunn til å være trist, og tårene triller likevel. Sånn er det å ha altfor mye empati.
Så da vet jeg hva jeg har å gjøre.
Jeg må la dem trille stille ferdig. Reise meg. Skylle badekaret. Vaske ansiktet på nytt. Smøre på nytt. Rusle opp trappa og komme meg opp av kjelleren. Så må jeg huske at de tårene jeg la fra meg i kjelleren, har fordampet nå.
Når noen har det vondt, holder jeg ikke ut det. Om det er ei venninne eller om det er ukjente mennesker på TVskjermen. Jeg blir ikke bare revet med, men kjenner smerten deres rive meg i stykker.
Men jeg kunne ikke hjulpet dem dersom jeg lot meg selv rive i fillebiter. Duger ikke det grann til å stille opp for noen da. Derfor er det viktig å huske på, at den følsomme delen av bipolar noen ganger bør legges igjen i en boks nede i kjelleren, slik at man kan åpne opp boksen med den muntre delen av det hele, i ei eske oppe i stua..
….she kept all of the pain, hidden away.
En gang jeg kjempet mot å bli revet i fillebiter av følelser, tok jeg bilder av mitt eget uttrykk. Bildene her er tatt noen minutter før jeg skulle få høre historien om en liten gutt i himmelen, fra verdens nydeligste mor og søster. Jeg visste veldig lite av hva jeg skulle få høre.
Jeg kunne ikke skrevet like dypt uten alle disse følelsene.
Noen ganger må man frigjøre seg fra hva alle og enhver skulle synse og mene. Og bare kjøre på. Føle seg gjennom det. Skrive det. Trust the voice within. Publisere det:
http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html
Alt i ett er jeg glad jeg tør å kjenne på alle følelsen livet har å servere meg på et bipolart fat. De følelsene er like viktige som alt det glade og muntre, og viser meg veier jeg ikke visste om.
