Jeg gir opp. Hvordan i svarte kunne jeg havne HER for pokker? Jeg hadde full kontroll. Samme hva jeg gjorde i hverdagen, utførte og gjennomførte jeg det med iskulde, bein i nesa og kjærlighet til barna mine. Men nå må jeg nesten komme med en offentlig forklaring til dere lesere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For ja. Jeg hadde det allright. Stabil rytme i livet. Alt gikk på skinner.

så sa det pang.

Nå hører jeg på låter fra en svunnen tid. Offspring igjen ja. Oi hey, der var Rage against the machine og L7 igjen. Helt gæren. Lytter til alt med power.
Tankene surrer rundt med musikkens hastighet, og jeg har midlertidig ADHD i tillegg til bipolar. Jeg spiser nesten ikke. Huff. En klase spinatblader til frokost i all hast, tja hvorfor ikke. 

Tenker på ham når jeg betaler i kassa i dagligvaren, når jeg jogger, når jeg smører leverpostei på brødskiva til lille ettåringen min, når jeg kler på meg, kler av meg, når jeg snakker med folk ….god damned altså! Det var akkurat dette jeg ikke hadde tro på.

For jeg trodde altså ikke at jeg kunne bli forelska mer nå. Nei nå var det liksom brukt opp, alt av det fyrverkeriet der.

Jeg er en klæbb fra før. Jeg trengte ikke dette. Du vet, når alle forelskatankene raser rundt i hue ditt, og du veksler mellom glede, sjokk, stress og ekstase; hvordan tror du du ser ut? Jo, jeg tenker at jeg sikkert har omtrent 20 forskjellige og ganske fjerne ansiktsuttrykk i løpet av et minutt. Flatterende? Nope. Komisk? Nei, ikke helt. Bare… …dumt, kleint og flaut. 

Jeg så en tynn, middelaldrende staka bøye seg ned mot sin kortvokste forelskelse, og kysse henne ved et gatekryss i dag. Det tok en stund før han vuggende og glisende nådde ned til henne. Dette foregikk da rød mann skulle bli grønn. Det kom en mmmmm-e-lyd fra han mens han vuggekysset henne. Stompen hans minte om en undervektig utgave av Donald Duck sin. Når Donald er ivrig og glad, that is. Framogtilbakestjert. Jeg ble en blanding av glad og flau for dem. Kjenner jeg blir pinlig berørt bare av å skrive om det. De holdt på å glemme den grønne mannen, hvorpå de småløp over de hvite stripene som to nyutslupne kalver som aldri hadde sett enga før, mens de selvfølgelig lo så de ristet. Wræææl, kyssa bort tiden, how funny, hoho altså. Litt vakkert var det jo også. Jeg lo jeg også.

Det sies at man er midlertidig gal mens forelskelse pågår. Jeg ringte min mest bohemske venninne for å slå av en prat. En klok dame dette. Alltid noe lurt på lager. Hun begynte å fortelle om en terapeut som faktisk jobber med å veilede utslitte og forelskede mennesker til å takle det, fordi de er utmattet av forelskelsen. Det kan jeg forstå. Like, just save me før jeg står i summetone ved et gatekryss med vuggende stjert som oldis, mens jeg prøver å kline som en fjortiss.

Men hva når du også er sjokkert i tillegg? Hva når du ser deg tilbake og plutselig forstår alt? Når du ikke engang kan skrive det på bloggen din, fordi det er så forbanna skjørt…? Hva når du nesten kan kjenne pusten brise over deg fra den andre siden? Når du skjønner det hele og puster rolig tilbake. Midt oppi all galskapen.

Nei. Jeg tror fortsatt ikke på det. At to og to skal bruke hele livet på hverandre. Men jeg tror det er meningen at veier skal krysses, og at man føler urtidens styrke. At man kan ha levd sammen før. En kjærlighet som til syvende og sist rommer så mange flere enn to gjennom tidens løp. Man kan møte mange slike forelskelser. 

Men han her? Jeg kan ikke forklare hvor mye jeg gleder meg til resten av denne sommeren.

Jeg må bare finne en måte å takte stresset, klabbet, babbet og det tåpelige gode humøret, på…  

Be patience, pleace 😉