I en trang bakgate med brostener på, ved Mariatorget i Stockholm, ligger ei ung jente på 18 år og gjemmer seg for politiet. Tårene presser på, og hun har ikke mye valg når det gjelder akkurat de tårene. Hun kan ikke holde igjen mere nå. Alene. Så alene. I hele verden. Fortvilt og oppgitt lar hun salte tårer treffe Stockholm’s brostener.  

Stockholmstriologien: http://m.forbipolene.blogg.no/1453157975_18012016.html

Jeg skulle så gjerne reist tilbake i tid og gå inn i historien. Skulle satt meg ned ved siden av henne og holdt omkring henne. Skulle strøket henne varsomt over de unge kinnene hennes og fortalt henne at alt, ALT kom til å ordne seg. At hun ikke kom til å være alene i hele verden for alltid. At hun kom til å slippe å rømme.

En vakker, nydelig, fantastisk dag.

Kanskje visste jeg det innerst inne. At det kom til å bli mye, mye verre, men at alt kom til å bli til bra. Til slutt.

Inne på en psykiatrisk avdelig ligger en ung kvinne og rister av angst. Året er 2009. Hun savner hjertet sitt. Så vanskelig for henne å forstå all denne tvangsbehandlingen, men hun kan ikke gi opp. På ny glir hun inn i virkeligheten. Så bærer det tilbake igjen, og alt er kaos. Hjertet sitt. Hjertet sitt. De tok ham fra henne. Hvorfor? Hvorfor? Alt hun har å leve for er den nydelige lille babyen på bildene. De bildene er alt hun bryr seg om inne på et gammelt institusjonsrom, og nå drypper tårene ned på dem, så hun må legge bildene lenger bort på madrassen. Helvete. Dette er verre enn helvete.

Reisen forbi polene: http://m.forbipolene.blogg.no/1453227488_19012016.html

Skulle så gjerne reist 7 år tilbake, og satt meg ned på madrassen ved siden av henne, strøket henne over ryggen og fortalt henne om miraklene framtiden hadde henne i vente. Om hvor frisk hun kom til å bli. Hvor sterk hun var innerst inne. Om babyen hun skulle få gi så mange koser og klemmer hun bare ville, om lillebroren hans som skulle komme senere, og om helt utrolig vendinger. Skulle klemt all angst og sorg utav henne og 

forsikret henne om at alt, ALT kom til å ordne seg. 

Kanskje forstod jeg at helvete hadde en ende. At jeg en dag skulle greie å slukke flammene i dette forbanna marerittet, og så frø der heller. Som skulle spire frem en vakker hage. Kanskje kjente jeg innerst inne at jeg aldri kunne godta det glimt av mareritt som red meg og mine nærmeste på den tiden. 

For uansett hvor ille det er. Uansett hvor dypt man har sunket i et bipolart hav, finnes en framtid å fighte for. Ingenting står stille. Alt forandrer seg. Og man kan sitte i bilen sin og la den stå i ro der på rasteplassen, så lenge man vil. Men man kan når som helst vri om nøkkelen. Kjøre. Ta kontroll og bestemme retningen i sin ferd.

Kjære unge, fortvilte jente. Du som ligger alene i en bakgate i Stockholm i 1998. Jeg fant løsninger. Det ordna seg. Jeg opplevde forferdelig ting, men det gikk bra til slutt. Snart møter du Anna Larson, og hun kommer til å ta seg av deg. Du skal straks reise deg og tørke både tårer og støv. Og så ordner det seg. Kanskje står framtidsjeg og stryker meg over håret mitt akkurat nå, puster friskt på meg og sier: Helene, du kommer til å finne Anna Larson nå snart. Vær tålmodig.

Kjære gjøkeredejente. Du som er syk og innelåst i 2009, uten å forstå hvorfor. Du som har mistet all selvtillit, og tror den aldri mer kommer tilbake. Du som skammer deg over deg selv, og føler deg like liten som de bittesmå bakteriene vi ikke ser med det blotte øye. Jeg lover deg at du kommer til å respektere deg selv i framtiden. Du kommer til å bli stolt av deg selv, og du vil komme til å lære deg alt om deg selv. Du får barnet ditt tilbake, du får gi ham mammakjærligheten din, og du får et til å gi omsorg til. Denne gangen kommer du til å holde deg frisk, og ingen kommer til å ta fra ham mamman sin. Du må jobbe med den selvtilliten. Men til slutt, i år 2016, vil du ha kommet til et stadie der du er 100% trygg på deg selv, både som mamma, skribent, venn og slektning.

På bunn er det mørkt. Der er det vanskelig å se, selv de mest fargerike fiskene. 

På vei opp er svømmetakene tunge å ta, og man får knapt puste.

Men man kan skimte litt av lyset.

Med hue over vann er man lettet i stand til å puste, akkurat da man var i ferd med å miste all oksygen.

Men. Når man har kravla opp på land, og satt seg i bilen sin, vridd om nøkkelen og startet ferden inn i en ny tilværelse, da er alt ok. Helt ok. 

Jeg finner ikke glede i dyre gjenstander. Jeg er mer takknemlig for hver time jeg får som frisk mamma, enn en ørkenvandrer som finner en oase. Jeg tenker annerledes enn de fleste. Ser ikke ned på de som kaver på dypet. Samme hvilket hav de har sunket i. Jeg er i stand til å svømme ned dit de er og leve meg inn i bunnløs sorg og smerte. 

Jeg er stolt av den jeg er, og ingen kan ta fra meg det. Lykke er ikke gjenstander, gods og gull. Materielle goder er morsomt, men synker man, må man svømme oppover, og da kan for mye å bære på, sinke.

Jeg har vært på bunn mange ganger før jeg kom meg på land. Og jeg tenker annerledes. Meningen med livet mitt er ikke å finne meg en samboer, og jeg greier ikke lenger å kjenne på ensomhet. Det meste i mitt liv planlegger jeg ikke, for jeg har respekt for universet’s mening med deja vu.

Man må samarbeide med så mange sider ved seg selv for å bygge seg opp. Til slutt er det seg selv man kjenner best. Til slutt trives man med seg selv. Man kan føle forelskelse og beundring, men man vet det går over.

For den jeg virkelig elsker

det er den gråtende 18åringen i et smug i Stockholm, den dypt fortvilte 29årige nybakte, innelåste mamman, og den supersterke 36åringen som suser ivei på sine egne veier. 

Bipolare flammehav kan slukkes, en kropp kan reise seg, og et vakkert sinn kan skape nytt liv.

Hellyeah!