Hun ser seg rundt i det ensomme rommet. Det er ikke tomt for møbler, men det er tomt for venner. Like tomt som det føles inni henne. Hun sitter på benksenga som det går an å slå ut til dobbelseng, og ser seg rundt. Blikket er tomt, det også. Der er den fine reolen som hun ikke har noen å vise frem til. Bokhylla som er bygd inn i veggen, og fjernsynet som står på reolen.  Året er 2008. Det brister nå, i en ung kropp med en eldgammel sjel. Ungdommen i henne har altfor mye å bære på. Hun kjenner at det virkelig brister, og hun bryter som en fortvilt og utmattet skyskraper i fallende tilstand. Alt knuses. Hun gråter og gråter. Tårene vil ikke ta slutt.

Uten at hun har registrert det, har hun gjort ting hun sliter med å stå for senere. Hun har i desperasjon kloret seg på leggen. Intens. Masse. Vil ikke dø. Hun vil bare blø. Så har hun lett fram en neglesaks som hun har skrapet seg selv med. Nå våkner hun opp. Akkurat da hun innser at det ikke kommer noe blod, innser hun hva hun er i ferd med å gjøre der nede i avgrunnen. Hun finner frem dagboka si, går ut av rommet og inn på arbeidsrommet ved siden av.

“Mamma, jeg tror du må lese dette.”

Moren leser. Stine står i døråpningen og ser på henne. Så legger mamman hennes dagboken rolig fra seg, og sier like rolig: “Dette her, det går helt fint, og vi skal finne den hjelpen du trenger.”

Mest sannsynlig var det mest moren. Moren og to lærere, samt en rektor. Ja, mest sannsynlig var det fire imponerende voksne som reddet lille Stine. Som hjalp til å holde det lille hodet med det lange vakre hår over vannet, slik at hun kan fortelle sin historie den dag i dag, og vi får bli med henne på reisen tilbake til fortiden. Da hun var fritt vilt.

Året er 2003, en jente blir født. Hun får navnet Stine, og vokser opp på et lite sted i vårt langstrakte land. Alt ser ut til å gå bra da hun begynner på skolen i 1999. 

Da Stine skal begynne i 3.klasse, har sommeren gått med på flytting. De bor nå på et større sted, og en spent jente begynner i 3.klasse sammen med elever hun aldri har møtt før. Barn med en helt annen dialekt. En jente blir satt til å være en slags fadder for henne. Hun viser henne omkring på skolen, og de to jentene får en god kontakt. Noe et stort, vondt og usynlig vislelær skal viske ut i løpet av et par dager.

Stine forteller om den første gangen hun merker at de andre elevene ikke liker henne. 

-“Det var i løpet av den første uka. Alle elevene i klassen stod i en stor klynge og pratet i skolegården. Jeg gikk bort og spurte hva de snakket om. Men jeg fikk beskjed i en hoven tone: “Det er hemmelig!” 

Skolegårdens nye fritt vilt, har altså en annen dialekt. De andre barna later som om de ikke forstår hva hun sier. Og nå begynner den systematiske nedpsykingen, slik bare en iskald skolegård kan i nedfryste vinterdager. Hun blir jevnlig kritisert. Klærne, det lange fine håret, dialekten, alt er visst plutselig riv ruskende galt med henne. Og hun kan ikke forstå noe av dette nye og ukjente. Annet enn at det gjør ubeskrivelig vondt… Hun kryper inn i seg selv. For ikke en gang lærerene de hadde i starten fikk stoppet mobbingen. 

Han så henne den dagen. De timene etter hun ble erklært fritt vilt i skolegården med en hånlig beskjed om at hun ikke var inkludert. At det var hemmelig. Han visste at hun elsket matematikk, og nå var det mattetime.  Men den nye jenta satt og tegnet krusseduller. Hun så trist og ukonsentrert ut.

En beskjed til klassen. En dråpe i havet. Sånn kunne det ikke fortsette. En mattelærer som banket i et usynlig bord. Men slike bord hjelper det ikke å banke i en gang. Man må skifte ut hele bordet. Bruke kreativiteten. Finne opp et nytt bord, og dundre i det så det runger i klasserommet. 

Skjelven etter et lite kakk i kateterpulten, gikk raskt over. Mobbingen fortsatte, og Stine rakk liksom aldri å slikke sårene før nye ferske sår dukket opp. 

I fjerde klasse får de en ny lærer. Han skal vise seg å være på lik nivå med de aller verste mobberene, og det betyr katastrofe for ei ensom jente med en fremmed dialekt.” Dette må hun da tåle. Hun må jo ta seg sammen, ærlig talt…”

En jente i klassen var en slags pådriver. Hun var ille, og Stine fikk gjennomgå hver bidige dag. Nå var de kommet til 5.klasse, og hun så tilbake på et parallelt hinderløp for å greie å overleve.

I tillegg til skolehelvete, fikk hun nemlig i tillegg gjennomgå på en annen arena. Mamma og pappa var skilt siden hun var 4, så det var hun vant til. Men hun skulle også takle alle disse nye damene til pappa. Og da hun var 8 år flyttet en ny dame inn i samværshjemmet der hun var slave annenhver helg.

Hun passer søsknene sine på 3 og 5 år yngre, der, og må lage alle måltidene til seg selv og søsknene, stelle dem og ellers ta seg av dem som om de var hennes egne barn.

Pappa forlanger også at hun lager kaffe til han og hans nye flamme, når som helst han ber henne om det. Hun vasker, hun rydder, og når søndag kommer, er hun utslitt.

Hun har barn, den nye stemoren. Så nå løper to gutter på hennes egen alder omkring i huset. Nakne. Nesten alltid nakne. De ser på henne når hun dusjer og når hun går på do. Som to hyener er de etter henne og sikler som to gamle menn hver gang de får et glimt av henne naken. Stine er dypt fortvilt over at pappa’s baderomsdør ikke går an å låse, og fryser til i redsel, hver gang de to guttene står og glor på henne. De viker ikke med blikket, men gjør henne til fritt vilt der også, et sted hun skulle vært trygg. Heldigvis rører de henne ikke, men Stine får dype sår, også av denne behandlingen.

Det er ikke normal smerte, det som nå bygger seg opp i et lite barn. Den lille jenta opplever kamper hun aldri hadde trodd hun måtte fighte, og det skal bli verre. Fritt vilt får ikke “bare” gjennomgå psykisk. Fritt vilt er dyrisk. Det er skummelt. Og det skal bli fysisk.

Hun går i 5. klasse. Året er 3003, og nok en kald høst griper tak i en hverdag som aldri er trygg. Skolen hun går på er, ironisk nok, prisbelønnet som “beste skole i distriktet”. Nå har skolen vunnet nok en slik latterlig pris, og den skumle skolegården blitt fylt opp med nye refleksvestet på lærerne som patruljerer i friminuttene. Pengene de vant er nemlig brukt på disse vestene, og på dem står det klart og tydelig: “Vi bryr oss”. 

Stine synes slettes aldeles ikke at den grusomme læreren hennes kler den nye refleksvesten. Hun koker inni seg. Et sinne som er bygd opp over år, tipper en dag over.

Hun har begynt å skulke timene. Oppholder seg heller i skolegården, og demonstrerer mot mobbing, dustelærere og stygge refleksvester. Ukledelige, falske refleksvester. Ei jente i klassen blir regelmessig sendt ut for å hente henne inn, men Stine nekter. Hun klarer ikke å se den fordømte læreren.

Men vinteren er i anmarsj. Stine fryser. Så til slutt går hun inn i gangen.

“Ingen på hele skolen hadde noensinne sett meg sint” Forteller hun.

“Jeg åpnet klasseromsdøra. Læreren sa avmålt: “Det var på tide!” Så kom han gående. Akkurat da han nådde døra, slengte jeg den forbanna døra hardt rett i ansiktet hans. Jeg husker jeg hørte at hele klassen sa: “Ååååhhh!” Han må ha blitt flau, for han nevnte det aldri til mamma på kontaktmøter!”

Stine ler gjennom tårene. Og jeg ler gjennom tårene. Vi griner og flirer, og ler gråtende. Med tårer i øynene og smil om munnen, sier hun: “Endelig fikk jeg utløp, det føltes godt!”

Jeg er ikke for voldelige handlinger, men jeg mener at denne jenta måtte få lov til å sette den grensa der, rett i ansiktet på en arrogant lærer som var skremmende like mye med på mobbingen, som mobberene selv. Jeg tror han lever fint med den nesa si. Det var nok verre for den desperat fortvilte jenta han hadde til elev. Som han var ansvarlig for å hjelpe.” Lærer”, du liksom, jeg ville gitt deg sparken på dagen! På flekken! På timen!

Livet har bølger. Livet har daler. Kontraster. Og nå skulle lille Stine få oppleve en annen slags lærer. 

Hun begynte i 6.klasse, og med på lasset en ny lærer. Stine’s vakre øyne fylles med nye tårer. Andre slags tårer. Hun forteller at denne nye læreren, skulle bli en av de som reddet henne.

“Jeg husker ikke når det var på året, men det var ganske tidlig. Akkurat hendelsen, den husker jeg godt. Det var friminutt, og alle var ute og lekte.”

Stine beskriver en slags lek der man skal presse hverandre, men ikke lov å bruke skuldrene. En av jentene bruker skuldrene sine mot Stine, som gir beskjed om at hun jukser. Jenta hermer etter henne på Stine’s dialekt. 

“Kanskje noen synes dette er en bagatell. Men alt i alt var det blitt så mye å bære for meg. Tårene presset på intenst, så jeg gikk bort til et hjørne og lot dem så strømme fritt nedover kinnene mine. Jeg var så lei meg. Så uendelig lei meg.”

En jente går bort til henne og spør hva det er. Hun må spørre 3 ganger, før Stine greier å svare. 

Jenta går sin vei, og Stine skjønner ikke hvorfor hun i det hele tatt spurte. Irriterer seg over at hun svarte.

Men så kommer jenta tilbake med den nye læreren, som også må spørre 3 ganger før han får svar. Så går han også sin vei.

-“Av en eller annen grunn skjønte jeg at jeg måtte følge etter læreren og jenta. Så skjedde det utrolige. Over hele skolegården kunne vi høre hvordan han skjelte ut jenta som brukte skuldrene og hermet etter meg…”

Stine gisper og kan ikke skjule et hulk. Det er stort for henne dette. Jeg gråter med henne av glede. Jeg gråter mens jeg skriver det også. Ser gjennom tårene en fantastisk lærer som skapte et minne lille Stine aldri skulle glemme. Som tok henne i hånda og gikk litt unna kanten på stupet.

-“Det var første gang på to år at en lærer brydde seg, og tok tak i mobbingen. Jeg husker at det var så godt, og jeg klarte ikke å røre meg. Bare stod der og måpte..”

Læreren hadde med barna sine på jobb iblant. De var omkring 3 og 4 år, og det ble Stine som lekte med dem i friminuttene. Stine kunne dette med barn som var yngre enn henne.

Desverre gjorde ingenting av dette noe med mobbingen. Nei, det var nå det skulle bli verre. For nå begynte hun i 7.klasse. De hadde flyttet til en ny plass. Nok en ny skole.

Stine blir stille. Jeg kan nesten ta og føle på lufta. Hun har nok en vond klump i halsen nå. 

-“…du vet ..  vel ..  7.klassejenter. ungdomsskoleelever. Man er ny. Man har ingen. Man er et lett bytte. Og jeg brukte briller…”

Først forteller Stine om lyspunktene ved 7.klasseåret. Det er som om hun vil bagatellisere mobbingen. Hun finner til og med det positive i det hun nå skal begi seg utpå. Det er “jenta som stod opp for henne” Stine fokuserer på nå, i det hun forteller:

-“Alle gjengene, du vet.  Den kule gjengen, idrettsgjengen, osv. Alt var oppdelt allerede. Og jeg var fritt vilt. I den kule gjengen var det ei jente som var leder. Hun var spesiell. Ond. Ekkel. Og er i dag veldig kriminell. En dag, helt uten forsvarsel, tok hun tak i meg og slengte meg i veggen i garderoben utenfor klasserommene så det smalt, og jeg fikk den ene knaggen hardt i nakken..”

Stine forteller om hvordan den sinte ungdommen freser mot henne at det er fordi hun “ikke tåler trynet hennes”, før hun plasserer albuen rett over halsen til Stine, slik at hun ikke får puste.

Det er ikke bare et impulsivt kvelertak. Som om ikke det hadde vært ille nok. Dette er strategisk terror. Mobbing på høyt nivå. 

Tiden står stille. Hun kveles og det sprenger i hodet. Den slemme jenta har onde øyne, og holder tak med underarmen over Stine’s hals. Helt til klasseromsdøra ved siden av åpner seg og klassen til den “kule” jenta kommer ut. Da slipper hun taket.

-“Når du ikke har fått pustet på en stund.. Vel, i takt med kjappe og dype inpust, kommer tårene. Jeg gråt.”

Det var ” Den kule gjengen.” til jenta som nettopp nesten drepte henne som kom ut av klasserommet. Hun ene jenta i gjengen hveste mot Stine at: “Det var vel ikke sååå vondt at du trenger å grine!?”

Stine fikk stotret frem mellom gispene: “Det vet vel ikke du noe om!”

Akkurat da er det ei jente som står opp for Stine. Jenta brøler mot den “kule” gjengen, og spesielt til lederjenta med albuetaket, mens hun gråter. Roper et eller annet med at hun må skjerpe seg. Stine er så glad for at noen faktisk bryr seg så mye om henne at de griner tårer og brøler, at hun ikke husker alt som ble sagt. Men hun husker gutten som etterpå tilbød seg å banke den slemme jenta for henne. Selv om det ikke ble noe juling til hevn, varmet det også. At de så henne. Brydde seg.

-“Det folk som ikke har opplevd mobbing, ikke forstår, er at vi aldri glemmer. At vi bare må lære oss å leve med det. Man bør tilgi, for sin egen del. Jeg har tilgitt, men det er altså for min egen del.”

Tatoverte hjerter. Tatoverte små barnehjerter. Som aldri, aldri glemmer…

Hun forteller om hvordan det er å bli siktet på med sprettert i skoleområdet når det er helg. Om hvordan mamman hennes troppet opp på rektors kontor for å si strengt fra om dette mandagen etter. 

-“Den rektoren… med den bitte lille infoen han hadde, ga han seg ikke før han fant gutten med spretterten. En gutt som tvert etterpå satt på rektor’s kontor og gråt, mens han var tvunget til å si unnskyld til meg..”

En fantastisk mor, en bror som stilte opp, en rektor, og en lærer hun aldri glemmer. Vi kan bare tenke oss hvordan denne historien hadde endt dersom det ikke hadde vært for disse reddende englene. 

Det var populært å lage seg hjemmesider på internett på denne tiden. Stine gjorde det hun også, men våknet em morgen opp med noen knusende beskjeder, midt på den offentlige siden hennes så alle kunne lese: “Du bør henge deg. Hele familien din bør henge seg…!” “Verden hadde vært bedre uten deg!”

Nok en gang tar mor grep. Hun anmelder, men politiet dysser det ned. For mobbingen hadde avtatt litt nå. 

Etter en liten stund var det på’n igjen. Stine har så mye mer å fortelle om, sier hun.

-“Men det er bare småpirk.”

Jeg påpeker at psykisk terror og fysisk tortur slettes ikke kan bagatelliseres ned til “småpirk”, at hun tvert imot er helt rå som overlevde det hele. 

Til slutt maktet ikke Stine å spise. Mat. Hun ble kvalm av mat. Kroppen dirret nervøst, og hun greide ikke annet enn å la være å spise til slutt. Heldigvis hadde hun et par venner i 8.klasse. en venninne sa fra om anorexiaen til Stine’s mamma, og sykdommen ble avverget i tide.

Men de få vennene forsvinner i det Stine begynner i 9.klasse, og en dag brister det altså for den unge tapre jenta. Nå holder hun ikke ut lenger.

Kloremerket og oppskrapet, fikk de ta det herfra. Hun og mamma. Det var 9.klasse, og det var på tide å snu.

På videregående var det en sterkt nedpsyket jente som kjempet seg gjennom dagene. Hun var blid og hyggelig mot medelevene, men på rommet med den fine reolen, fjernsynet, bokhylla og senga, satt hun alene. 

Hun har nok en lærer å berette om. En lærerinne denne gang, som burde hatt en premie for måten hun tok ansvar på.

-“Vi var en familie som aldri hadde spesielt mye penger. Gjennom det det andre skoleåret, altså jeg tok det første året fordelt på to år, så sparte klassen penger i en kasse til klassetur. Lærerinna så meg. Hun skjønte at jeg ikke ville være med på turen fordi jeg ikke hadde lommepenger som alle de andre hadde. Og vet du hva hun gjorde??”

Øynene til Stine glinser i det hun forteller om et av sine største øyeblikk:

-“Den lærerinna.. hun lirket ut et par hundringser av sparekassa, åhå hehe, og så ga hun dem til meg, og sa: “Dette sier vi ikke noe om, hva?”

Vi gråter noen gledestårer sammen, Stine og jeg. Og hun viser meg bilder fra turen hun aldri glemmer. Hun sitter i en eng sammen med to andre jenter. Hun er lykkelig. Smiler blant venner og høye gresstrå under sol og blå himmel. På det neste bildet har alle tre jentene latterkrampe. De gapskratter. Stine forteller hvorfor de ler på bildet.

Det var ekte latter. De lo med ei jente som kom løpende mot dem bak fotografen. Plutselig var hun borte i gresset. Jenta som datt i gresset, lo hun også. De lo alle sammen.

Og vakre fine Stine, satt der i enga sammen med to jenter som likte henne akkurat som hun var.

Stine’s råd er å finne tilgivelse. Man ønsker ikke å bære på bitterhet mot andre, for denne bitterheten er det kun en selv som kjenner.

Ja tenk det,  Stine. At du greier å tilgi. En 23åring med så mange sjelesår, som allerede har lært seg klokheten i det å tilgi. Du velger å være anonym av hensyn til din far og enkelte andre i denne historien. Du kunne stått frem selv, sier du, uten problem. 

Hadde du gjort det, hadde du fått positive tilbakemeldinger og støtteerklæringer.

Jeg ber deg som leser dette, tenke litt over nettopp det. At denne jenta ikke får støttemeldinger på telefon og sosiale medier. Det eneste stedet hun kan se tilbakemeldinger, er på kommentarfeltet under her.

Så legg gjerne igjen en hyggelig kommentar til Stine, for jeg synes dette fantastiske mennesket fortjener all den støtten hun kan få.

Den dag i dag har Stine det mye bedre. Hun, mannen, sønnen, moren og broren med familie har flyttet langt, og Stine har giftet seg med pappan til sitt høyt elskede barn, en gutt på to år. Jeg har møtt gutten, og er imponert over hvor trygg og god han er.

-“Jeg vil nok være en bedre mamma enn min far var pappa. Og streber etter å være en like god mor som min mamma er mamma…”

Lærere. Streb etter å være like gode lærere som han som sa fra så det runget i skolegården, og som hun som lirket ut et par smarte lapper og så verdien i lille Stine heller.

Tusen takk, Stine. Jeg griner for deg. Du er så tøff. Og du er så fantastisk herlig et menneske!