Jeg vrenger opp lyden. Dj Tiesto roper inn i ørene mine: Give me peace.. Freeeee ….in this silence I am freeee! Sarah Mc Lachlan har litt rett. Men ikke helt. Ikke for min del.
For jeg trenger ikke lenger stillhet fra fortidens sinte stemme for å få fred. Peace, man, I have peace. All the time. In silence and in noise. Og jeg vet at du også kan få fred ….dersom du hadde tatt meg i hånda og oppriktig beklaget.
Jeg vrenger enda mer opp. Føttene mine tar rytmer og jeg danser så intenst inni meg at det sikkert vises utapå meg. Aftrikaneren og damen med en stor flue på veska si ved siden av meg i et av Trondheim’s buss-skur, senser nok sikkert energien min. Men jeg bryr meg ikke om det, skjønner du.
I det vi tråkker inn i bussen, tar Shakira over. Hun synger om å prøve alt. Om å tørre å feile. Det er Zootropolis-sangen, og jeg og gutta mine digger den sangen. Jeg småtripper, og nikker takten med hodet litt sånn “dere ser det ikke, for detta er usynligtaktenikking” og litt “selvfølgelig ser dere at jeg nikker takten, men jeg har headset-lov til det-taktenikking”. Slikt som jeg for Gud’s skyld aldri turde å gjøre for 11 år siden, da jeg lot deg stjele sjela mi dag inn og dag ut.
Vet du hva. Jeg ser deg. Jeg ser deg virkelig, hver eneste gang jeg ser deg.
Akkurat nå for tiden ser jeg deg riktignok ikke, der inne i butikkene i lokalmiljøet. Nå sitter du og dingler med føttene i et eller annet fengsel. Spikrer paller. Det er mer ditt hjem enn noe annet. Du har bodd lenger i fengsel til sammen, enn noen andre steder. Hver gang du kommer ut, sukker lokalsamfunnet, og gruer seg til alle dine grusomme påfunn. I rus? Joda, men det er rusen alkohylende kong alkohol som er aller verst i ditt tilfelle. Har du hatt i deg amfetamin, eller røyket hasj, er du rolig og nervøs. Det er i fylla. I fylla tragediene rammer folk som bare såvidt overlever.
Det er i fylla du truer folk med lekepistoler, ekte økser og motorsager for real. Det er i fylla du skaper frykt. Det er i fylla du driver med terror.
Jeg rusler mot Trondheim stasjon og trekker inn duften av sjø og båtliv i det jeg går over brua. Kjøper meg sukkerfri brus, og setter meg ned i hvilestolene for å vente på toget. Men jeg må reise meg. Må gå bort og spørre. “Kan jeg få ta bilde av deg og den fine hatten din til et forbipoleneinnlegg?” Hun er et lett vesen. Et ja-menneske. Hun er nydelig. Vakker. Og jeg er fri. Fri til å mene det. Synse det.
Lola montez ruller innover øregangene mine. Volbeat og jeg. Jeg og Volbeat. Jeg er en fri sjel som digger den musikken jeg vil, og som beundrer alle fine damer og menn jeg ser, uten å få rundjuling av deg. Uten at du klikker og hopper rabiat over stoler og bord inne på utesteder for å la meg stå igjen og skjemmes. Uten å hamres inn med sykelig sjalusi som dagen etter fikk alle verdens farger til å lyse opp i ansiktet mitt. På kroppen min. Slik at jeg måtte gå i dekning. Gjemme meg i to uker, så ingen fikk øye på skammen min. Uten å lide under din smerte.
Det er Volbeat og jeg nå. Inne på stasjonen. Og jeg er fri som bare juling!
Det er over et tiår siden nå. Det var ei anna jente. Jeg er en helt annen dame.
Ville tatt en kaffe med deg. Tilgitt deg alle slagene. Fjernet din dårlige samvittighet for alle sparkene. Frelst deg fra alle kvalene for de gangene du skremte vettet av meg.
Tror du ikke jeg ser det. Tror du virkelig ikke jeg ser hvor liten og svak du er? Hvor nær du er ved å gi opp og dø?
Hva ville du helst skulle skje etterpå? Skulle lokalsamfunnet trukket et lettelsens sukk og endelig fått fred, de også, i det presten lot jord falle ned på kista di?
Hadde din livsoppgave vært fullført her på jorden da, dersom du etterlot deg bare fyll, faenskap, ondsinnede handlinger, og et lettet lokalsamfunn?
Eller ville du at alle skulle vent seg til den nye deg over noen tiår først. Et lokalsamfunn som ville husket deg som han som vendte om akkurat i tide, og begynte å jobbe med veldedig frivillighet, eller noe i den duren, i den lille byen vår? Han som hjalp andre rusmisbrukere til et bedre liv. Ved å snu i tide. Ingen skam det, vey du fengselsfugl. Å vende om, og snu i tide. Hjem til den du egentlig er.
Tror du ikke jeg vet det? Tror du virkelig ikke at jeg vet du leser dette?
Kjære fortidens spøkelse. Nå sitter du altså der igjen. Kanskje føler du at både samfunnet og du er tryggest det inne på cella di. Noen få kvadratmeter som trygger ei vill underground ensom bikkje. Alene i hele verden. For nå har du ikke særlig mange venner igjen der ute i den store verden. Hverken over, eller under, ground.
Jeg er ikke bitter på deg skjønner du. Intet offer her. Jeg er en tøffing. Superlady in my life! Og voldsalarmen? Den forsvant med sår som grodde. Jeg trenger den ikke. For hvis du prøvde deg, hadde denne dama banket deg gulere, og blåere, enn du noensinne trodde en lady kunne få seg til å gjøre. Det heter selvforsvar, og selv om jeg ikke kunne et kvekk av det dengang da, så er det andre timer og boller nå.
Har du hørt sangen “Håp” av Jo Nesbø, De derre?
Da jeg satt nederst på rangstigen og alt håp egentlig var ute, var det den sangen som holdt meg oppe. En venninne av meg brente den på en god gammeldags cd til meg, og den følger meg fortsatt.
Det er håp så lenge det er liv.
Jeg vet du lever. Ergo er det håp.
Og jeg er den som kunne besøkt deg nå, for å hjelpe deg ut av den onde sirkelen din. Jeg er den som kunne gjort samfunnet en tjeneste og iallefall prøvd. Men livet har lært meg noe viktig.
Livet har lært meg at når studenten er klar, kommer læreren.
Livet lærte meg at ingen kan hjelpe noen andre enn seg selv. Man skal ikke drive å fikse andre. Man skal la den spede spiren få stå i fred.
Fiks det nå.
Skjerp deg, og helbred deg selv. Tiden er inne, akkurat nå som du sitter der bak murer og låste dører før ørten gang.
Voks opp for faen. Du er en mann nå. Ta til vett og slutt å oppføre deg som en snørrete drittunge.
I flere år hilste jeg ikke på deg da jeg så deg i butikkene i sentrum av byen. Jeg glodde deg intenst inn i de usanne øynene dine til du så ned eller bort. Og jeg gjør det fortsatt. Du skal vite at jeg kommer til å ignorere deg til den dagen kommer da du ber om tilgivelse. Til den tiden kommer da du begynner å ta ansvar, og begynner å bidra med noe positivt, foran å skremme vettet av folk.
Har du noen gang fundert over hvor feil du tar der du går omkring i din egen skitne lille boble og innbiller deg at frykt er ensbetydende med respekt?
Respekt er noe helt annet.
Jeg reskpekterer deg ikke i det hele tatt.
Men jeg kommer til å respektere deg og gi deg tilgivelse….
…den dagen du legger fra deg fortidens spøkelser og går videre inn i et nytt kapittel.
Og den dagen sitter jeg…
…enten ved en ensom grav.
….eller ved en handshake over en kaffe, der du forteller om ditt fantastiske nye liv som hjelpsom og grei medborger.
Det er det BARE DU som bestemmer.
Du har en venn i himmelen som har tilgitt, når den dagen kommer, og du har en potensiell venn i framtiden.
Jeg skrev til deg det innlegget under her. Trykk på linken. Les og lær. For. Så lenge det er liv, er det håp. Jeg så tårene dine. En narsissist er fortvilt, usikker og full av følelser. Der en psykopat ville trivdes på en øde øy, hadde en narsissist ikke greid det emosjonelt.
Så snu i tide, fengselsfugl.
Du kan ikke overleve på den øde øya di særlig mye lenger.
http://m.forbipolene.blogg.no/1445779581_volden_drepte_noe_i_m.html
