Jeg er ei tutti frutti bipolar skrulle, og sånn er det!

 

“Ei bipolar skrulle??” Peser du. “Jah..” Puster jeg. “Eheh neeeeida..” prøver du å trøste fake.  “Eh joda: jeg ER det!” Sier jeg deg..

Og jeg ville aldri i livet sluttet å være bipolar, dersom jeg fikk sjansen.

Let’s face the fact. Du har ikke en diagnose som bipolar, ADHD, schizofreni eller Asberger. Du aner ikke hva det innebærer å leve med et slikt abnormalt topplokk.

Selv har jeg ikke hatt denne diagnosen hele livet mitt, så jeg vet hvordan du har det. Og.. vel.. jeg gir deg min dypeste medfølelse. 

Bipolar er en lidelse som ligger latent. Den er genestisk og det latente må altså arves. Så må sykdommen utløses. Oftest skjer dette omkring 17årsalderen. Jeg var 17 da jeg fikk min bipolardebutt med kjemiske reaksjoner i hue og dype daler fulgt av altfor høye fjell. 

Årene som fulgte var uutholdelige. Helt forferdelige. Jeg ville ikke prøvd elektrosjokk igjen om jeg så måtte velge døden foran, og alle de feil typ medisinene dem døtta i meg. I just say: escape. Og jeg prøvde jo det også. Rømte helt til Stockholm alene som 18åring. Kom tilbake. Satt og dinglet på samfunnets skammekrok’s nederste trinn i årevis. 

Jeg visste at folk dømte meg. Og jeg skammet meg.

Nå er det jeg som synes synd på dem. Jeg kan aldri mer skamme meg igjen, for noe så fantastisk som en bipolar lidelse i remisjon.

For det er slik, at jeg flere ganger har tenkt for meg selv: bare fordi vi er forskjellige, de ikkebipolare, og jeg, hvorfor skal det bety at jeg må innpasse meg etter dem og deres levemåte. Deres såkalte friske sinn. Deres normale normaliteter av normalen?

Er det egentlig jeg som er syk? Hvorfor skal ikke dem innpasse seg meg og mine bipolare landskap? Kan det være dem som eeegentlig er “syke”?

Altså, nå er jeg ikke syk av bipolar. Å ha den lidelsen i remisjon betyr å være frisk og symptopfri. Så jeg kan nyte godt av all kreativiteten og energien som siver gjennom fra den såkalte maniske siden av diagnosen. Den overglade delen. 

Jeg skal være ærlig. Jeg er ei bipolar skrulle som er sjeleglad for å være ei bipolar skrulle, og …vel …altså …ofte synes jeg det er drepende kjedelig å skrulle forsøke å føre en givende, morsom og interessant samtale med en av de såkalte “normale”. 

En annen ærlig og ganske skyskrapende bipolar tanke, versegod: Jeg ser du er stolt av den grisedyre svære kunstvasen din midt i stua di, som du selvfølgelig tar som en selvfølge, men som du også gjerne forteller hvor mange lapper kostet. Gjesp.

Dedignerkunstneren av vasen har bipolar,  by the way. 

Men poenget: Du kan godt ta den vasen som en selvfølge, for jeg ville ikke engang kjøpt den av deg om jeg fikk den for en 50lapp. 

Mine gleder er mer levende og spennende enn en slik stillestående vase. Jeg ville heller brukt den femtilappen på å kjøpe is til de skjønne to guttungene mine en varm sommerdag. Med strøssel på. I skåler. På utekafe. Og i stedet for å glo på en vaseting, skulle jeg tittet fornøyd på to glade guttefjes med hvit is i munnvikene med tutti fruttu på.

Tuttifruttigal! Det er hva jeg er. Og jeg synes så synd på alle som ikke er det..

Jeg snakker med buss-sjåførene.

Ikke alle av dem liker det. Slik finner jeg dessuten ut hvem av de som ER buss-sjåfører. De med godt humør, det vet vi jo.

Jeg hilser på alle med Downs syndrom, og jeg elsker å ta meg en prat med dem. Ingen er innerst inne så kloke som dem..

En gang jeg stod inne på en butikk og slo av en hyggelig prat med ei som har Downs, opplevde jeg noe urovekkende. Da hun hadde gått, ristet han som var med meg, på hodet sitt og himlet med øynene. Som i “prater du med heennnnee lizm?” 

Jeg prater fortsatt mye med henne.

Men svært lite med han.

Jeg drar noen ganger helt alene til Trondheim, og tilbringer en hel dag sammen med meg selv der. Nyter været, butikkintrykk, det å gi tiggerene penger, sushi og alle andre sanseboombooms. På lykkeferd. Med alt dette humøret, trenger jeg kun meg selv.

Når det kommer til medisiner, undrer jeg på hvorfor i alle dager jeg skal tabutie.  Så lenge du snakker høyt om paraceten din, lykkepilla di, cellegift og insulin, snakker jeg faktisk like høyt om lithium og seroquell.

Disse to medisinene redder livet mitt, og gir barna mine den mamman de fortjener.

Jeg tåler ikke beroligende midler som valium og vival, ei heller sovemedisiner. Lykkepiller er fy fy for meg med bipolar, for den type medisin vil føre meg opp i mani. 

Det finnes et grenseland. Jeg så at de brukte ordet psykotisk i Sex og Singelliv, for å beskrive en sint mann med psykopatiske trekk. Noe så uvitende. En psykose har ingenting med psykopati å gjøre. 

Det psykotiske grenseland. Landet nedi kaninhullet. Galskapens paranoide skyggeside. Vi som har vært der, og flydd kjapt mellom angst, noia, mani, paranoia, depresjon og overnaturlige krefter, vet om dette landet. Det er den naturlige berusede siden av bipolar 1, og dit kan man reise ved å kjøpe billetten “søvnøs medisinfri”.

Jeg skal ikke dit nå, og heller ikke de nærmeste årene. Kanskje når jeg er 90 år og ingen behøver meg, at jeg stikker over just for fun. Men ikke nå. Nå tar jeg medisinene mine og sørger for å holde meg frisk og innafor remisjonssonen.

Vi som har vært over grensene, vi vet hvor viktig riktig medisin er. Når er det ok å si på en kafe: “Jepp, tar lithium. Har bipolar 1. Medisinene gjør med frisk som ei tuttifruttiskrulle, så jeg slipper å være syk som en strøssel-løs softis.” ?

Ja  jeg tilstår. Jeg nyter å kjenne duften av frisk galskap. Elsker fargene av tutti frutti. Er stolt av å være ei impulsiv og kreativ skrulle på bærtur. Jeg holder meg ikke til opptråkkede stier på den bærturen min, slik som de normale gjør. De følger velkjente og trygge stier. Det gjør ikke jeg.

Jeg lager splitter nye stier. Får lyngen til å skille seg, slik at mine nye veier preger bakken. 

Et hode med en diagnose, trenger ikke nødvendigvis å være sykt. Bare fordi vi ikke følger dine kart og kompass, betyr ikke det at det nødvendigvis må være vi som er syke. 

Hva om det er motsatt? Hvem bestemmer normalen? Hvem avgjør fasiten? Skal vi legge våre meninger i hva andre hjerner har tenkt ut..? Kanskje diagnose normal er en sykdom. En grå og kjedelig en å ha sådan.

Jeg føler meg ikke lidende, når jeg tripper inn i min 5.time med husarbeid uten å ha sitti på ræva er eneste sekund for å pause. Jeg føler meg superkreativ.

Jeg føler meg ikke syk når jeg jogger overflødig vett av meg. Ikke fett, men VETT. Jeg føler meg smart som renser systemet på denne måten, drevet av noe som kan minne om rastløs hyperaktivitet.

Jeg kjenner ikke at denne sykdommen er noen belastning. Jeg har knekt kodene jeg trengte å knekke for å leve bra med bipolar. Du må helle bensinen riktig sted, ikke sant. Du heller ikke bensinen i glasset og drikker det. Du heller det i bensintanken i bilen din. Slik må du ta vare på deg selv også, ikke bruk shampoo på kroppen, men i håret. Ikke smør smøret i ansiktet, men på brødskiva. 

Har du bipolar, ikke drikk for mye alkohol, ikke dropp medisinene, tren jevnlig, få nok søvn, utfør affirmasjoner og tenk positivt. Og ikke bare det, det finnes hundrevis av små, men viktige krydderkorn som du kan bruke for å spice opp et bipolart liv til en velsmakende delikatesse. 

Har du bipolar, ikke la gamle tiders fordommer påvirke det. Hallo, de brente “hekser” og lobotomerte folk back there, ok!? Dem tok FEIL! Og dem tok skammelig feil i at det var de psykiatriske pasienter som var gale og dumme, også.

Hva mener DU? Hva bestemmer DU at regelen er i DITT liv og DIN verden? Er det kanskje dumt å la alle andre bestemme hva man skal mene og synse? Er det kanskje galskap på la livet sitt renne ut i timeglass-sanda av frykt for hva andre skulle mene om personlige endringer? Er det ike bra crazy, hva, menneskehetens behov for å desperat passe inn i en diagnose ved navn A4…?! Noe så ustabilt som mote, for eksempel. Å følge hva andre har bestemt at du skal kle deg i, forskjellig fra måned til måned.

Sorry, men det er mange bipolare som er designere av disse klærne.

Som har malt bildene på veggene dine 

Som har skrevet tekstene i musikken du lytter til.

Som spiller hovedrollen i filmen du elsker.

Er det sykt, galt og dumt å skape nytt, med sunn galskap?

Eller er det en viss grønnfarget sykdom i dette med å la seg selv og sine egne meninger miste. Miste til fordel for redselen for hva andre mener om ens egen originalitet. 

Vi bipolare ser perspektivet  vi ser det faktum at vi lever her et lite glimt blant millioner av år. Hva andre mener om meg og mitt, er lite knips av all verdens tid, er irrelevant for mine avgjørelser.

Og i mitt liv er det ikke jeg som er syk. Har jeg bestemt. I mitt liv er det stappfullt av tuttifruttiskruller, fordi det er disse som er high kind of intellegente, morsomme, stødige og spennende. Det er ikke vi som er syke.

Det er vi som er de freshe tøffe skaperene, kjærringene mot strømmene, outsiders som nekter å gå inn. Kunstnere, forfattere, skuespillere, komikere, filosofer, genier og skribenter. Stae, påståelige og noe så så inn i hampen vel belært om hva som befinner seg forbi polene. Det er derfor vi kan vise dere hvilke vakre og stygge landskap som befinner seg der.

Det er nok ikke nødvendigvis vi som er syke, gale og dumme.

Da ville du ikke brukt alle de lappene dine på bipolar kunst i form av vaser, malerier, fimer og musikk.

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Interessant! Interessant i den forstand at du skriver hurtig, du skriver bredt og favner om mangt. Jeg tror du klarte å lede meg inn i noe jeg på forhånd ikke kjente – men kanskje forstår mer av nå enn isted. Godt skrevet!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg