Barnevernet som hentet frem tigermamman i meg

 

Du jobber for barnevernet.

Du kom inn i vårt liv på et tidspunkt der jeg ikke helt trodde på den sterke tigermamman med løveklørne som buldret inni meg.

Du jobber altså for barnevernet. Et barnevern jeg selv tilkalte da jeg gikk gravid. Livredd for å feile igjen. Skremt ned til bakken ved tanken på å bli syk igjen, og ikke få ta meg av mitt eget barn. Slik som sist. Så sårbar.

Og så innmari sterk. 

Du kom hjem til meg og ble med oss på reisen. Miljøarbeideren sendt fra oven. Høyt utdannet innen feltet, profesjonell, støttende og konkret. Vi hadde tonen fra dag en. 

Jeg hadde så mange spørsmål, og du kunne svare på dem alle. Du støttet meg i absolutt alt. 

En selvtillit var sådd. Den spiret. Hver gang du besøkte babyen min og meg, grodde den spiren. For du vannet den og ga den presis riktig næring. Jeg begynte å tro deg, hver gang du sa:

“Helene, det e ikkje sekkert det e mest veiledning du treng. Du treng nok å få høre at du e god nok som mamma”

Og nå kommer tårene pressende. For tenk, det sa du til meg. 

Jeg hadde en nedtur. Ting var knallføft, og ved et besøk trillet tårene der jeg satt med min lille skatt i fanget. 

Du tok grep, elegant og profft. Fikset situasjonen glatt. Etter ca 3 uker strålte jeg igjen, og spiren du hadde vannet jevnt og trutt, slo ut i blomst.

Nå hadde du hentet frem tigermamman i meg. En tigermor med løveklør og bred bagasje. Jeg visste at jeg var god nok for begge mine sønner, nå. Ingenting kunne stoppe meg. 

Du fortsatte å stelle godt med den fargerike planten. Klappet meg på skuldra, og sa:

“Du gjør alt rett, Helene! Det her e storartet! Ungen din har det godt! Han e trygg. Stol på dæ sjøl!”

Er det rart jeg gråt da du dro i dag?

For i dag dro du for aller siste gang.

Du gikk ut av døra mi uten ny avtale. 

Vår siste prat. For dere har henlagt barnevernssaken som jeg selv ba om. Du har gjort jobben din, og den like fantastiske saksbehandlerdama har gjort sin jobb i kulissene. Dere er ferdige her. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: normalt skulle jeg vel jublet over en henlagt barneverssak. 

Men en henlagt sak betyr at jeg ikke får flere besøk av ei fresh og klok dame som har så mange interessante greier å prate om. Som jeg hele veien har kunnet stole på var der 100 % for barnet mitt. Og for meg som mor.

Jada. Jeg vet du har rett. Sønnen min trenger det ikke. Jeg trenger det ikke. Det handler også om ressurser.

Men selv om du mente at jeg ikke trengte så mye veiledning, men mer det å få høre at jeg gjorde ting rett, hør nå her:

Du har lært meg så mye. Du bygde en plattform under min sønn, som gjorde det mulig for meg som mor å stole på meg selv. Det du gjorde var meget, skal du vite. Jeg vet at jeg kommer til å stå stødig ved mine barn og stole på meg selv, alltid. 

Du jobber for barnevernet, og bidrar med uvurderlig kunnskap og elegant tilnærming, samt en ærlighet vi behøver omkring barn. 

Jeg har vært meg selv. Vært åpen og ærlig til deg. Og du har tatt imot alt med en varsom klokhet som jeg aldri kommer til å glemme. 

Det føltes skummelt å tilkalle barnevernet, i en hormonell tilstand der jeg kjente meg forsvarsløs og ensom om alt. Liten og gjennomsiktig. Rett og slett livredd, var jeg. 

Men farlig var det ikke. Det var ikke farlig for noen parter å be om hjelp i en tid der jeg virkelig trodde barnet mitt kunne komme til å behøve et sikkerhetsnett. I en tid der jeg ikke visste om jeg kom til å være bra nok. Som mamma. For en liten babygutt.

Du var det nettet. Akkurat det nettet som passet for oss. Med alle dine rosende tilbakemeldinger og din tilstedeværelse.

I dag så vi oss tilbake. Vi pratet om den tiden. Barseltiden da jeg skulle takle alt fra alenemortilværelse til, innimellom, to barn, til all verdens møter og mennesker. 

Du sa du hadde sett det hos meg med en gang. At jeg fokuserte på barna. At jeg var motivert for all veiledning som måtte komme. At det var bra, alt det der.

Du tilogmed støttet meg i skrivingen min.

Fader altså, du og saksbehandlerdama… håper jeg får være så snill å få lov til å invitere dere hit om et års tid. Bare for å bake den kaka dere fortjener.

Pappa’s kusine i Vesterålen, er som en tante for meg. Du minner om henne. Sterk og intellegent.

For noen. Noen gjør faktisk jobben sin grundig. Det er sikkert. 

Og noen. Noen jobber med livsviktige greier. 

Noen jobber med å vanne små skjøre spirer. 

Og noen. Noen får spirene til å gro.

Mens andre. Andre får dem også til å blomstre ut i fargerike nyanser. 

Slik det skal være.

Takk, jeg er så innmari takknemlig, miljøarbeider og saksbehandler. 

Jeg lover å alltid gjøre mitt aller beste for barna mine. Lover å være denne gode mamman for dem alltid. Dere har plantet en plante som varer evig.

To varme klemmer fra en tigermamma som aldri glemmer to sterke proffe damer som var der for lille søte ungen min.

 

 

4 kommentarer
    1. Sitter her med en stor klump i halsen av å lese om et barnevern som fungerer slik det skal, for jeg vet det er så ymse rundt om kring. Det er svært modig å be dem om hjelp, og heldige deg som møtte et flott menneske. jeg er sikker på du hadde klart deg uansett, men å møte de riktige personene på sin vei, kan gjøre en vanskelig situasjon lettere.

    2. maiken: Ja og vi har hatt samme fokus, barnevernsdamene og jeg. Barna i fokus. Vi snakker samme språk. Man må tenke på at det heter barnevernet, og ikke foreldrevernet. Takk for at du leser innlegget med innlevelse.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg