Den nakne sannheten

 

Man kan flyte på dypt vann med en viktig redningsdress kalt lykke.

Jeg har nå skrevet tre sanne og forferdelige selvmordshistorier her inne på forbipolene, hvorav den ene omhandlet intens mobbing, og en om et mobbeoffer som i voksen alder tok mot til seg og delte historien med oss. Hans historie ble delt over 6000 ganger på internett. 

4 ubeskrivelige helter har jeg fått skrive historiene til.

Hvorfor gjør jeg dette?

Da jeg var lita jente, kjente jeg tidlig på en enorm sympati med de som hadde det vondt. Jeg har et minne der en jeg var glad i hadde blitt sparket hardt i magen av de andre barna. Han hylskrek, og ropte at han ikke engang ville snakke med meg, selv om jeg aldri gjorde han noe. Jeg tror han gråt mest fordi det såret ham at de mobbet ham. Det vrengte seg inni meg, og jeg ble skikkelig skikkelig fortvilt. 

Jeg gikk med dårlig samvittighet i årevis fordi jeg trodde jeg hadde drept en måsunge da jeg åpnet egget for å hjelpe ungen ut. Det rant gørr, og jeg trodde det var min skyld, helt til min mormor fortalte meg i 20årene at det egget sikkert var ubrukelig fra før.

Da jeg var 12 år, kom jeg gråtende hjem til farmor og farfar i Vesterålen. De andre barna frøs ut en av jentene, og jeg maktet ikke å holde ut smerten hennes. Jeg planla å innkalle alle barna i bygde til alvorsprat. Farmor og farfar skjønte lite, for jeg snappet med pusten og klarte ikke å prate.

Ikke bare kall meg en empat er du snill. Det handler ikke kun om det. Jeg har forlengst innsett at jeg ikke greier å redde alle i hele verden. Har skjønt at jeg faktisk ikke kan redde noen rent psykisk. De må gjøre det selv.

Jeg er oppriktig engasjert, og har vært det hele livet. I alt fra måseegg til fluer og mennesker.

Det som skjer når jeg fordyper meg i en tragedie for å sette nye freshe ord på historien, er en hel prosess. 

Jeg noterer for hånd. Så setter jeg sammen notatene i et utkast. Dette også for hånd. 

Bildene er gjerne det jeg fikser før jeg taster inn teksten inne på bloggen med telefonen. Jeg blir oppriktig glad i dem jeg skriver om, og ønsker å illustrere tekstene deres med verdige bilder. Disse redigeres med telefonen min. 

Mens jeg skriver teksten, formerer det seg nye setninger underveis. På dette stadiet er jeg det man kaller deppa, og det er tungt. Jeg må være alene fra barna. Skriver mens de sover. 

Min fortvilelse over hva hovedpersonene har gått gjennom, …jeg trenger at jeg skriver det. Jeg helbredes for hvert ord jeg setter sammen til balanserte setninger, og tenker nøye gjennom alt av grammatikk og ordvariasjon

Jeg gråter en god del og slår på puter i det jeg skriver om det aller verste. Det som opprører meg mest. 

Ca 2 ganger redigerer jeg teksten før publisering. Jeg ser nøye gjennom setningene, og fikser på alt jeg ser ikke duger.

Etter innlegget er lagt ut, må jeg samle meg. Dette er alltid kvelder, så da trenger jeg en varm dusj, og en god natts søvn. Slike kvelder dirrer det i brystkassa og flimrer det foran øynene før jeg sovner. Dagen etter kan være tung. 

Jeg tåler det, men det kan være en viss tyngde der i noen dager, som jeg har lært meg å forholde meg til. Å skrive 7 slike historier i uka ville vært utenkelig.

Ofte er det verste det ugjenkallelige. Det faktum at eneste jeg kan gjøre med det, er å skrive om det, gråte og slå på puter. 

Hva er fordelen med å ha diagnose bipolar når jeg skriver slike heavy belastet historier?

Jo det skal jeg fortelle deg. Slike som jeg, som med bipolar 1 er riktig medisinert og frisk, kan ha en helling mot den maniske delen av diagnosen. Mer enn nok av godt humør, for å si det sånn. 

Realitetens historier fungerer stemningsdempende for meg. Akkurat jeg tåler dette innimellom. 

Jeg bærer dem med meg. Ble så godt kjent med Vilja, Eivind, Tore og Johnnis. Tre av dem i himmelen, og en her på jorda.

Den nakne sannheten er at dette preger meg. Jeg kjenner dem i hjertet mitt. Kjenner en veldig kjærlighet, og en jordfestet holdning til livet. 

En annen naken sannhet er æresfølelsen over å få lov. Tenk det. Lille jeg fikk lov å skrive alle disse 4 historiene, med frie tøyler. Ikke bare det, men de etterlatte godkjente dem etterpå.

Lille Johnnis er for alltid forvandlet til en smilende gylden engel i mine øyne nå. Det var som om jeg kunne føle ham mens jeg skrev. Var jeg 10 år og møtte ham, ville jeg nok blitt forelska i han. Hva om det? What if…  Hvis han ikke hadde dødd denne fæle mandagen i 1990.. Ville han og jeg blitt kjent siden? Slikt tenker jeg på mens jeg jobber med historiene.

Livet mitt har fått et annet perspektiv etter jeg skrev “Lille Johnnis ble mobbet til døde”, “Himmelens yngste poet”, “Himmelens snilleste stilleste ungdom” og “Den åpne kista: en sann historie om mobbing”. Ting, tang og materialisme er ikke så viktig som før. 

Jeg har aldri vært materialist, men nå har jeg kommet til et nytt nivå. For tenk så heldig jeg er som er i live og som har det godt inni meg. Jeg behøver ikke de dyreste tingene, klærne og finessene.

Jeg finner lykken i å være mamma, skrive og engasjere meg. 

Her er mange nakne sannheter. Og en av dem er at livet har fått andre verdier for meg nå, etter jeg så inderlig og intenst begynte å fokusere på andre, og detaljene i deres kamper…

Jeg er lykkelig uten alt dette materielle. Og jeg er forferdelig lei meg for at mine kjære hovedpersoner opplevde alt dette vonde. 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg