Når barnevernet henlegger saken


 

Hun følger meg til trappene ned mot utgangsdøra på kommunehuset. Der skal våre veier skilles. Saksbehandlerdama og jeg står ved det endelige veiskillet. -“Helene, jeg sender ut papirene på at vi henlegger saken, og så må dere ha lykke til videre..”

Hun smiler og gir meg en klem. Jeg kjenner tårene presse på og sier at hun må hilse miljøterapeutdama. Håper hun kan komme på en kaffeprat til før vi kutter kontakten. Men jeg vet det jo. Det ender her.

Barnevernet henlegger saken, og jeg har visst det lenge. Nå skjer det formelt også. Jeg burde hoppet ut av kommunedørene i glede, med et stort glis, som Snurre Sprettine herself. I stedet går jeg inn på toalettet med tårer som presser på. Tørker dem bort. Vandrer ut og setter spor i snøen. I dag tar jeg turen til Trondheim, bare for å være alene i mengden.

Det var en litt spesiell barnevenssak. Jeg tilkalte dem selv, da jeg var gravid. Sånn for sikkerhets skyld, siden jeg har diagnose bipolar, og satt med lav selvtillit som mor fra før. Dette kan du lese om her . 

De slo ring omkring meg, og jeg ble glad i dem, rett og slett. Barseltiden min var en eneste stor idyllisk opplevelse, med 6 kloke koner i et team. De ga meg så mye god tilbakemelding og skryt som mor, at min selvfølelse vokste seg større enn den noensinne hadde vært. Optimistiske var de, hele veien lang.

To av disse kloke konene var saksbehandlerdama og miljøterapeutdama fra barnevernet. Jeg forstår og respekterer de som opplever å ikke få riktig hjelp av barnevernet. Det må være grusomt for barna.

Selv har jeg blitt båret på en gullstol så omsorgsfull og god, at det førte til en meget sunn tilværelse for barna mine. 

Derfor gråt jeg litt i dag. Fordi jeg virkelig kommer til å savne disse to damene. Jeg vet vi ikke behøver den slags hjelp de har å tilby. Vet det er selve dem som fantastiske, ærlige og tydelige mennesker jeg vil savne. Leken mellom lille skatten min og miljøterapeutdama. Omsorgen de har vist for barna mine. Husker godt da saksbehandlerdama holdt babyen min i armene sine for aller første gang på sykehuset. Hun strevde med å holde tårene tilbake. Jeg glemmer aldri hvordan det varmet det stolte mammahjertet mitt.

Helt utrolig at jeg skulle gråte nå. Men jeg levde i nuet og tenkte ikke over at denne dagen ville komme. Visste ikke engang om jeg kom til å duge som alenemamma den gangen for snart to år siden. Men jeg gjorde visst det. De så noe i meg som jeg hadde vansker med å se selv..

…at jeg er EI GOD MOR! 

Tusen takk, saksbehandler og miljøterapeut, for at dere fikk meg til å se selv alt jeg gjorde riktig. Takk for at dere hjalp meg å innse at jeg er ei sabla bra mamma for barna mine. Husk hvordan dere bidro til trygghet omkring vår familie sommeren 2014 og fram til i dag.

Nå skal jeg tråkke videre. Ikke helt alene, men uten to proffe, muntre ladies. Skal tørke tårene, og gå ut i Trondheim’s gater, mens jeg tar med meg så mange gode ord om meg selv som mor, at jeg akter å stå stødig.

Jeg ser ei ung mor med en liten baby i samme bæresele som jeg har, og Emaljungavogn som den jeg hele tiden har brukt til gutten min. Hun spiser en banan mens hun vugger litt på babyen i bæreselen. Ser hun er stolt. Hun koser med den lille på en måte jeg kjenner til..

Jeg ser meg selv for et år siden, her inne på Trondheim stasjon. Så reiser jeg meg og går videre. Fortiden kommer aldri tilbake, vi skal skape nye minner nå.. 💙💚💜

 


 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg