Fra bunnen og opp til birken. En sann historie om rusmisbruk.


 

Det er natt i Trøndelag. Klokken to legger en mann ut på en spesiell ferd. Han har lang vei å gå. Nedover de svingete veiene mellom Meråker og Stjørdal, kommer han trampende med bestemte skritt. Han er 52 år, og har fått nok. I nattemørket tar han avgjørelsen: han er ferdig med å bli tråkket på. Så han tråkker tilbake. Hodet er klart og tydelig. Han er ruset på amfetamin, og har målet klart: i natt skal han gå de 5 milene til Stjørdal, og sånn er det. Det nærmest raller i natta av bordet han banker i. 

Klokken 11.00 på morgenen er han framme på trappen til en kompis, som titter ut av døra, og sier: “Jøss. Tor anders. Så sliten du ser ut…”

Ferden er fullført. Broer er brent. Og han liker duften av den røyken. 

 


 

Jeg har visst en stund at jeg skal skrive Tor Anders (62) sin historie. Det er meg en stor ære, å få skrive om denne fantastiske kunstnersjelen, og jeg gleder meg. Solen og soppene på det øverste bildet er tegnet av han, og nederst i dette innlegget finner dere et lite galleri med noen få av Tor Anders’ mange kunstverk. 

 


 

I 1954 blir en liten gutt født i Trøndelag. Han får navnet Tor Anders Hegseth. Den lille babyen befinner seg i den eneste tiden som skal være fredelig i hans liv. Bittelille kroppen trenger all den barselhvile han kan få.

Tor Anders beskriver en vakker fasade. Fint hus, bærbusker, drivhus, blomster og potetåker. Problemet var bare at inne i dette barndomshjemmet bodde en mann som minnet mer om Dr. Jekyll og Mr. Hyde, enn en far. En slags psykopat, klin umulig å ha som pappa. Siden Tor Anders kan huske, vanket juling i form av grov vold, og en mor som aldri trøstet han. Da pappan var bortreist som den anleggsarbeideren han var, hadde moren fyllefester. Omsorgssvikten var et faktum, og den kom fra alle kanter.

Den rask sinnstemnings-skiftende faren hans, hadde brennevinsapparat i kjelleren. Nabokallene var med og spleiset på dette illegale opplegget. Siden det var forbundet med stor skam på bygda dersom dette brennevinsapparatet ble avslørt, var konene til nabomennene svært vennlige og medgjørlige mot Tor Anders sin far. 

Dette betydde i praksis at foreldrene hans kunne behandle Tor Anders akkurat som de ville, for så å si til naboene at -“Ikke hør på han Tor Anders, han tuller så mye. Han er en liten raring som fantaserer mye.”

….hvilket igjen førte til at lille Tor Anders ble mobbet uten at noen grep inn. Alle var med på det. Faren er død nå. 

Grov vold. Mobbing. Fyll. Hva mer kunne lille gutten tåle?

Han måtte tåle en ting til. Ei greie som med årene utviklet seg til å bli uutholdelig. Og som heller ikke gikk an å avsløre, siden han aldri ble trodd likevel.

-“Jeg skriver på ei bok.” Forteller den kloke mannen. Han som hjelper meg med det, gråter mellom linjene. Boken er en del av en traumebehandling som har pågått i 2 år.” får jeg vite.

Og jeg får vite så mye. Så mange detaljer, at jeg gråter jeg også, i all verdighet for ham som gikk gjennom det.

I alle de år har han ruset det bort. 

For det skjedde mer da faren var borte, forteller han om. I årevis ble han seksuelt misbrukt. Da faren var hjemme, fikk han juling og høyst skiftende sinnstemninger å forholde seg til. Da faren var bortreist oppstod andre typer monstre, noe så aldeles uutholdelig å takle for Tor Anders.

Han forteller detaljene i boken sin. Er ikke helt klar for det enda. Og det han fortalte meg i dag, respekterer jeg å holde tett inntil mitt hjerte så lenge jeg lever, samme hvor meget av det vi kan lese i den kommende boken hans.

-” Denne gangen får dem MIN historie.” forteller mannen som gang på gang er blitt utsatt for grove rykter. Usanne som trollgullets dom.

 En 13 år gammel guttunge får nok. Inni ham bæres det på år med nedverdigelse og juling. Dette blir for tungt for så unge skuldre. Han makter ikke mer nå. Sniffingen er en deilig flukt fra alt dette vonde. Og der vil han bli værende.

Inne i rusens fortrengende verden. Endelig en mor som trøster han og holder omkring han. Hun heter Narkotika, og hun er kommet for å bli. Være der og hjelpe han gjennom dagene i 45 år. Hun er dødelig, men det var på mange måter de voksne gjennom barndommen også. Og hun her, hun trøster og bærer, iallefall, og omfavner ham med nåler og utstyr i 40 av de 45 årene.

70årene’s drugs and even more, and more, tok slutt. Narspillene sluttet på morgenkvisten, de også. Men ikke for Tor Anders. Dette kan vi forstå, ikke sant. Han kunne ikke våkne opp til alle traumene. Greide ikke face hukommelsen sin. Ikke enda. Please, ikke enda…

I 1979 blir Tor Anders far til en sønn, som den dag i dag gjør han svært stolt. Han stråler opp i det han snakker om han. Han har nemlig skikket seg bra, utdannet seg til kokk, og gitt han et barnebarn. Han er veldig glad i både sønn og sønnesønn, og jeg får mine tanker. Beundrer dem, hele familien. En familie som har reist seg og hevet seg over rykter og fordommer. Jeg kjenner at jeg gleder meg på deres vegne.

 


 

I jungelen av år med rus, greier Tor Anders å utdanne seg til gourmet kokk. Han klarer å jobbe, også. Kunsten han produserer, får vinger. Sprer seg utover land og strand. Alle vet om “Tor med blyanten”. Sønnen er vakkert merket for livet, med sin fars nydelige tegninger som tatoveringer. 

Vi kommer innom disse forferdelige ryktene. 

-“En gang ble jeg dratt inn på lensmannskontoret, anmeldt for voldtekt. En kvinne var klar i sin sak: jeg hadde visstnok voldtatt henne. Jeg var ikke bare beskyldt. Jeg var anmeldt.” 

Jeg forstår fortsettelsen. For denne mannen kjenner jeg. Han hadde aldri i livet greid å gjøre noen noe slikt. Alle som kjenner han vet det.

-“….det var bare det. At akkurat den dagen dette skulle ha skjedd, denne såkalte voldtekten, satt jeg i glattcella i Trondheim for besittelse av hasj.”

Slike, og flere forvrengte rykter, nådde lokalbefolkningen, og denne mannen med dette levde livet, ble vant til å bli tråkket på.

 

Han kjørte seg selv hardt. En gang var han våken i 12 døgn i strekk. En kompis tok bilde av han.

-“Da så jeg ikke akkurat fresh ut.” Humrer Tor Anders. 

Han var som regel i psykosens forvrengte virkelighet. Forteller at telefonen kunne ringe, så snakker den til han: “Haha! Snåling! Idiot!” Så kunne det komme tekstmelding: “Ta tlf da for faen!” Han ler: “Den hadde ringt likevel, men jeg ble usikker på om den ringte fordi den snakket jo til meg.

Det var vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet. Tor Anders måtte flere ganger ta på folk som satte seg ned ved ham, og hvis han kunne kjenne dem med hendene, sa han: “Åja. Du er her ja. Da kan jeg snakke med deg.”

Under en trip dekorerte han toalettveggene til en kompis. Tett i tett med detaljert og vakker kunst. Morgenen etter ble kameraten svært overrasket da han skulle ta morgenstellet sitt.

Så kommer dagen da Tor med blyanten bestemmer seg for at nok er nok. Han brenner broene mellom Meråker og Stjørdal, og det tar ham 8 timer med naturlig stahet. 

Perioden som kommer bor han i en køyeseng på stua mi. Ja du leste riktig. På min forbipolene stue. Der satt vi og skravlet mens Tor Anders tegnet. Og jeg prøvde å ikke legge meg så mye borti hans rusproblemer. Året var altså 2006, 3 år før jeg ble mamma for første gang. Selv slet jeg ikke med rus, men det kunne ikke falle meg inn å dømme de som gjør det. Til det er jeg for veloppdratt innen det fordomsløse og hva angår individuelle meninger.

Men jeg visste ikke det jeg nå får høre.

-“På den tiden var vel egentlig det eneste jeg med alle kompleksene mine ville, å sette meg en overdose og bli borte for alltid. Men jeg greide ikke å snakke om det”, forteller han. Jeg kjenner tårene presse på. Visste jo at han var langt nede den gangen. Og jeg er så glad for at han sitter her foran meg nå. 

Han har rusfri periode. -“Sprakk du?” Spør jeg. Han smiler og sier -“Jeg kaller det ikke “sprekk”, men tilbakefall. Kun ballonger sprekker…”

I 2012 skjer noe magisk. Tor med blyanten bestemmer seg for å brenne enda flere broer. Han aner ikke hva han går til, men han vil bli rusfri.

-“Jeg fikk ikke noen skikkelig behandlingsplass. Var vel gått ut på dato. Det virket som om de bare ville hjelpe de unge folka som de kunne forme som de ville. Ikke engang Blåkors for meg, for der hadde LAR tatt over, og jeg var ikke under LAR.

Men han ville. Han skulle. Bli rusfri. Og jobben for det, gjorde han selv. 

Han fikk være på Furulund. En botrening og behandlingsplass, uten rusbehandling. Der holdt han på å dø av abstinenser. De som jobbet der tok ansvar og ringte Stjørdal kommune. Dette var ikke et sted for den motiverte mannen å være.

Veien videre gikk innom Trondheimsklinikken. 

Tor Anders er i gang. Bygger seg opp, sten for sten. Med ren viljestyrke. 

Han har vært deprimert siden dag 1 som nykter. Avvist 3 ganger på DPS. Men han er sta, og tenker: “Jeg skal vise dem! Skal ordne dette selv!”

Behandler i form av en psykologen han endelig får ved DPS, forteller at hun går ut i svangerskapspermisjon 2 mnd etter. Men de kan jo snakke om noe annet…

 
 

Tor Anders deltok nemlig i Birken! Våren 2013 blir det vist på TV2’s “Drømmen om Birken”. Gjennom Trondheimsklinikken ble han kjent med selvhjelpsgruppen Fire. Og derfra var veien kort til å si ja til å bli med på prosjektet. Etter et år som nykter fullfører han Birken.

Det å forholde seg til en lokalbefolkning som plutselig viste vennligsinn og støtte etter de hadde sett ham på TV, ble litt utfordrende for sjenerte Tor Anders. Men jeg vedder på at det var litt hyggelig også, gamle ørn 🙂

Han snakker om traumebehandlingen som ikke fungerer helt, grunnet manglende fagkompetanse. Om en psykiatrisk sykepleier han går til 45 minutter i uka. 

-“Etter et halvår kalte hun det “rusbehandling”. Jeg måtte forklare henne at rusbehandlig og traumebehandling langt fra er anbefalt å kombineres, og at det er derfor Blåkors har traumebehandling på Bakklandet, og rusbehandling på Lade. Boka jeg skriver er en del av traumebehandlingen min.” sier denne erfarne mannen, som nok ville blitt en dyktig terapeut selv.. 

Han forteller videre: “For å få bukt med rus, må jeg lære å face en traumatisk fortid. 8/10 rusavhengige har traumer bak seg. Jeg skulle statistisk sett vært død 5 ganger, og at jeg sitter her så oppegående som dette, overrasker tilogmed meg. Jeg må ha en skytsengel som passer på meg.”

-“Hvis man har et rusproblem, må man slutte å lyve for seg selv. Slutte å fornekte. Si til seg selv: jeg takler ikke livet mitt pgr av rusen. Selv kom jeg til et punkt der jeg måtte innse at alle visste om mitt rusproblem. Det var jo bare å innrømme det.

Dere som sliter med rus. Den dagen dere brenner broer, vil føre dere til belønnede stier med årene. Det er dere som er ekspertene innen rus og behandling. Selv har jeg ikke peiling, og hadde jeg hatt det, og kommet meg ut av det, ville der vært en erfaring jeg hadde blitt STOLT AV å ha kommet meg utav. 

Dere bærer på så mye. Del der med oss. Gjør oss klokere. 

Kjære Tor Anders. Jeg er ydmykt takkmemlig får å få love til å sette ord på det helvete som du kom deg ut av. Og jeg forstår at det fortsatt pågår jobbing når det gjelder det du bærer på. 

Men jeg vet. Jeg VET at du vil KLARE DET 💪

💙 👣 Her får dere et innblikk i den geniale kunsten til den eneste mannen jeg kjenner som har gått fra Meråker til Stjørdal, og syklet Birken etter 45 år med rusproblemer. Janteloven kan gå å legge seg: DU RULER OG ROCKER, TOR ANDERS 👣💙

 


 


 


 


 


 


 


 

Tegnet av Tor Anders Hegseth

Skrevet av Helene Dalland

12 kommentarer
    1. For en historie, for en MANN!!! Dette var trist, men samtidig god lesning, at han har klart å komme seg på fotene igjen 🙂 Håper, å ønsker han ALT godt fremover! Send mine beste nsker når du snakker med han igjen er du snill!

    2. Ja du e en sterk mann Tor Anders, håpe æ får æren av å læs boka di den dagen du e ferdig me den å får gitt den ut.. Håpe du har me nån av de gode historian du fortælt mæ å.. Du e et bevis på at hvis man bære vil, så e alt mulig..

    3. Tor Anders er mitt søskenbarn. Jeg er jo noen år yngre enn han så jeg viste jo ikke så mye av hva som foregikk. Men det er gjør meg veldig vond å vite hva som har skjedd. Er veldig stolt over søskenbarnet mitt og kommer til å kjøpe boken hans. Det vil de andre søskenene mine gjøre også. Tor Anders er en kjernekar.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg