“Hun kan aldri bli som oss andre. Hun bærer galskapen med seg på skuldrene sine, og kan aldri aldri bli som oss. Stakkar hun er dømt til et liv med en diagnose…” tenker du. Sier du. Som om du har peil på dette. For jeg kan heldig heldig heldig vis aldri bli som dere. Og hvis du tok fra meg den bipolare delen som jeg bærer med meg, hadde jeg altså blitt så utilgivelig forbanna. 

Dette er ingen forherligelse av en komplisert diagnose. For både dudene, jentene og gudene vet hvilke lidelser man må gjennom i de dypeste dalers sorgers smerterom, og hvilke ristende angstpregede dager man må gråte seg gjennom. Før man lærer. Hvis man rekker å nå dit. Hvis man ikke gir opp.

Ja dette er en medaljong med kart og kompass, men på baksiden kan du skimte tider med intense depresjoner og uutholdelige sekunder. Minutter. Dager. År stjelt av ditt liv. Det er nemlig den diagnosen som ruver der oppe på den forferdelige selvmordsstatistikken. 1 av 5 med bipolar 1 drar herfra med vilje.

Jeg ble ikke en av dem.

Jeg har latt meg farge av alle årene ja. Men en fargerik sokk behøver kontraster. Og da trenger du både lyse og mørke farger.

 

 

Verden så Britney Spears “klikke” og shave huet. Vi fikk nok kun se toppen av isfjellet. Vi har fulgt Jim Carrey i uttallige gummimimikker, med en galskap som fikk oss til å klø oss i hårsekkene. Demi Lovato synger med sin sjel’s intensitet, mens Stephen Fry lager dokumentarer. Kurt Cobain følger oss fra Nirvana, may you rest in peace. Listen er lang, diagnosen brer seg utover verden som et kreativt kart.

 Drar du til Hollywood med håp om en karriere i ryggsekken, ser de helst at du har en diagnose eller to på “cv’n”. De vet hva det innebærer. De kjenner galskapen på den dansende gangen.

 La meg vise dere hva som skjer dersom jeg venter 1 time eller 2 ekstra med å ta saltmedisinen min lithium på kvelden: 

 

 

Den kreative aktive delen av min positive pol trer fram, og jeg får ideer jeg koser meg med å gjennomføre. Noen få glimt av dekorering på et annerledes nivå. Men så må jeg stoppe. Jeg må ta medisinen og bli “normal” til natta kommer. Gå til sengs og sove. Være uthvilt og nesten normal mamma når dagen gryr. 

La meg fortelle dere hva som skjer når jeg jogger og møter en motbakke. Jeg pisker meg selv opp den forbanna bakken som min egen boss av en psycho PT, og jeg gir meg ikke før jeg har presset meg selv til det ytterste av hva jeg makter.

La meg også forklare dere hvordan jeg belønner meg selv etterpå. For jeg er en mester i å lage luksus i hverdagen. SPA i badekaret med smarte kurer og masker som jeg kan ta meg råd til. Jeg som ikke røyker eller drikker..  Samtidig har jeg en økonomisk sans som leder meg til salg, tilbud og nedpressede priser. For jeg har et detaljert hode med interesse for å holde hverdagens multitaske-blekksprut i tøylene, og lar meg sjeldent friste av trollgull i butikker. 

 

 

 

Og jeg er one hell of a mama! Ungene mine elsker at jeg danser, synger, ler høyt og dekorerer vegger og tak med planter, liksomfugler, sommerfugler og små elefanter. Alle følelsene som følger med en diagnose som denne, gjør at jeg kjenner på sterk kjærlighet for dem begge to. Jeg gjør alt for dem, alltid, og ville ikke vært foruten denne ekstra sterke morskjærligheten. Gutta mine ville ikke hatt en annen mamma, de heller 🙂

 

Hvorfor jeg aldri ga opp? Jeg ga opp jeg. Var flere ganger så langt nede at jeg ga opp livet. Hadde planene klare. Men det var planer jeg visste jeg aldri kom til å gjennomføre. Jeg kom aldri til å hoppe. Kom ikke engang til å reise til den store byen med de høye bygningene, langt unna der mine kjære kunne finne meg. Det var bare desperate tanker, og jeg var tvunget til å holde ut. Jeg kan takke barna mine. For jeg kunne aldri forlate den lille bylten. Selv om jeg hadde vært så syk at jeg ikke kunne ha han hos meg hele tiden, så ville jeg ikke la han vokse opp uten mamman sin. Så for gutten min sin skyld, bygde jeg meg opp. Murstein for murstein.

 

 

Så kom den minste lille goklompen til verden. Det var som om han helbredet siste rest. Jeg hadde klart meg fram. Og her er jeg fortsatt.

Vi med denne diagnosen må innse at bipolar henger sammen med mye som vi må ta kontroll over. Jeg er ikke en mamma som kan ta seg et glass vin hver kveld. Jeg tør ikke engang ta meg en cider. Har ikke rørt alkohol på 2 år. Bipolar og rus er en dårlig ide, og koffein holder lenge.

Men det snedige med bipolar og rus, er følgende: Når en person med bipolar er riktig medisinert, lever sunt og velger å drive seg selv positivt, er h*n i konstant naturlig rus. Den maniske delen av vedkommende bidrar med små input av hverdagslig partyglede, og kunstig stimuli er ikke lenger nødvendig. 

Alle som har diagnose bipolar er kreative. Grunnen til at jeg er dyktig til å skrive, er, trodetellerei, at jeg har bipolar diagnose. Opp gjennom årene har jeg møtt så mange andre med denne diagnosen, at jeg vet hva jeg skriver om nå. 

Så hva med å la oss vise dere galskapens kriker og kroker. Hva med å omfavne de delene av denne galskapen som er positive. 

Nei. Jeg ville virkelig ikke tilgitt deg dersom du fjernet min diagnose for evig og alltid! Det livet tror jeg ville blitt uintellegent, kjedelig, usanselig og lite fargerikt. Null kreativ kraft, og lite følelser å deale med. Nei takk. Jeg sier ja takk til galskapen, og har den under full kontroll.

 

“De kan aldri bli som meg. De bærer hverdagens A på den ene skuldra, og nattebekymringens 4 på den andre. Stakkar, de kan aldri føle himmelen, eller ta på drømmene sine. Ei heller fantasi-sette ukedager på skogs-stiene. De kan ikke gjennomskue løgn på min måte, eller farge seg med lykke på så dyp måte at de går rundt i rik ekstase og takknemlighet. Stakkar stakkar dem, som er dømt til et svart, hvitt og bittelitt grått, liv…”

Skrevet av hu derre forbipolena. Helene that is 😊